Arne Limkjær bestemte seg for å jakte på sin morfars James Abbot Teals slekt. 90 år etter at bestefaren kom som skibbrudden sjømann til Larvik, satte han igang. Les hele den spennende historien her:
Ville det være mulig å finne morfars slekt – i et annet land – i en annen verdensdel – etter nærmere 90 år uten kontakt?Og kunne min dengang 79 år gamle mor tenke seg å reise for å treffe disse eventuelle slektningene? Det var noen av de mange spørsmål jeg stilte meg da jeg for alvor begynte jakten på min morfars slekt høsten 1997.
Skibbrudden: Rundt 1916 kom min morfar James Abbott Teal som skibbrudden til Østre Halsen i Larvik. Han forlot havnebyen Gloucester i Massachusetts den 4. juni 1916 som mannskap på seilskipet Maximillian Elliot. Da fartøyet befant seg ved kysten av New Foundland fikk det problemer, og den 4. august måtte skipet forlates. James ble reddet av det danske s/s Island, og ble med dette skipet på ferden videre. Han havnet omsider i Larvik – visstnok etter et skipsforlis i Larviksfjorden.
Bilde: Min morfar James Teal i voksen alder.
Tok aldri kontakt: James fortalte svært lite om sin barndom, hverken til sin kone eller til sine barn. Det eneste han fortalte var at moren – Agnes – døde da han var ung gutt, og at han hadde fire søsken Emily, Flora, Delbert og Lillian. Han forsøkte aldri å komme i kontakt med sin far eller sine søsken. James’ far og søsken regnet nok med at han hadde blitt borte på sjøen, siden de aldri hørte noe mer fra ham. James hadde mistet alle sine papirer ved det første skipsforliset. Han ble norsk statsborger så sent som i 1952.
Få spor: Som barnebarn av James Teal ville jeg gjerne forsøke å spore opp mulige slektninger. Han skulle være født i USA, vi hadde en adresse i havnebyen Gloucester i nærheten av Boston; 24 Harbour Terrace, og vi hadde navnene på moren og søsknene. Og vi hadde en fødselsdato: 13. juli 1899. Jeg tok kontakt med en avisa Gloucester Daily Times og fikk vite at den oppgitte adresse ikke lenger eksisterte, og at denne kun hadde vært et hyrekontor. Jeg forsøkte også gjennom Mormonerkirken. Intet resultat.
TV-program: Min fetter, Roar og jeg tok kontakt med Tore-på-sporet-redaksjonen. Men vi hørte ikke noe på en god stund. Men i november 1997 kom det et brev fra en av medarbeiderne i Tore-på-sporet-redaksjonen. Han ville gjerne informere oss om at de hadde arbeidet med en del saker som de ikke hadde fått fullført. Og det viste seg at redaksjonen hadde gjort en del undersøkelser i vår sak.
Feil by – feil land: Det kom fram at vi kanskje hadde søkt i feil by,ja, til og med i feil land! Et tips gikk ut på at det fantes mange som hadde navnet Teal på Nova Scotia i Canada! Jeg fant fram til en slektsforsker i Halifax ved navn Scott Winston Teal. Om det etternavnet hadde noe å gjøre med de Teal jeg søkte, visste jeg ikke, men det var jo lovende.
Trodde han var død: Jeg tok kontakt med mannen, og han kunne ganske raskt bekrefte at jeg var på rett spor! Scott, som senere viste seg å være en fjern slektning, ble ganske så forbauset over min historie. Han kjente til personen James Teal, men i henhold til hans opplysninger hadde han blitt borte på sjøen i 1917! Scott hadde faktisk skrevet to bøker om Teal-familien, og han kunne fortelle at i en av bøkene var det fotografier av både mine oldeforeldre, og av min morfar som ung gutt! Med følgende inskripsjon på det siste: James Abbott Teal, 1898-1917!
En utrolig historie: Scott ble ganske raskt overbevist om at min historie var riktig. Men som han sa: Det er en utrolig historie!Mitt neste spørsmål var: Levde noen av min bestefars søsken? Det gjorde de ikke, men Scott fortalte at alle søstrene Emily, Flora og Lillian hadde fått barn, og at de fleste av disse levde. Emily Conrad hadde hatt seks barn, Flora Slauenwhite hele fjorten barn og Lillian Dolliver én sønn. Og ni – av disse min mors søskenbarn – var i live!
Bilde: Meg , Arne, min søster og mor for første gang på hennes tante Floras grav i Middlewood, Nova Scotia.
64 nye tremenninger! Jeg fikk tak i Scott Teals bøker om familien, og ved hjelp av disse sporet jeg opp hele 64 nye tremenninger! Men ville noen av disse være interessert i kontakt? Spenningen var absolutt til å ta og føle på! Opp i alt dette var det med tristhet at jeg tenkte på at min onkel Delbert ikke fikk oppleve dette. Han hadde stadig undret på om han hadde slektninger ”over there”. Jeg plukket ut en av min mors søskenbarn som den jeg første ville ta kontakt med og valgte den yngste, Carroll Slauenwhite. Jeg fant fram til telefonnummeret ,ringte ham og prøvde å fortelle min historie. Han la på røret! Hvilken skuffelse! Jeg prøvde igjen. Samme resultat. Men det var jo forståelig. Det hadde ikke vært kontakt på nærmere 90 år, og alle der borte måtte jo regne med at James var død, siden de aldri hadde hørt noe fra ham. Men likevel var det en enorm skuffelse. Skulle det ikke være mulig å gjenopprette en kontakt?
Telefon – fra Canada! Men noen timer senere, midt på natta, fikk min mor en telefonsamtale fra en kvinne ved navn Deborah. Nå snakker ikke min mor så godt engelsk, men prøvde etter beste evne å forklare vår historie.Det viste seg at vår telefonsamtale hadde vakt såpass nysgjerrighet at Carroll Slauenwhite hadde nevnt det for sin niese Deb MacDonald, og at man hadde klart å spore opp det telefonnummeret det var ringt fra. Neste dag fikk min fetter Roar telefon fra en mann i Tromsø, som lurte på om han var på jakt etter slekt i Canada. Jo, det stemte jo det. Deb hadde bedt en norsk bekjent om å finne ut om det var noen som het Teal i Norge. Og siden Teal jo er svært sjeldent navn i Norge, hadde han funnet fram til Roar i Sandefjord.
Vi ble trodd! Det ble gjort avtale om at Deb skulle ringe oss neste dag. Så møttes vi hos tante Sonja – nesten hele slekten i Norge; ventet i spenning på at telefonen skulle ringe. Presis klokken åtte om kvelden den 31. mars i 1998 ringte telefonen hos Sonja Teal i Sandefjord. Joda, det var den riktige til telefonsamtalen! Etter de første stotrende, opprømte ord, kunne vi nok engang fortelle vår historie. Foruten Deb, var Carroll – ja, han som hadde slengt på røret – og hans kone Helen tilstede i Canada. Og da vi nevnte navnene på James’ barn i Norge var det ikke lenger noe tvil – vi ble trodd! Og da var gleden stor både i Norge – og i Canada!
Vanskelig barndom, – og bitterhet. Deb kunne fortelle at hennes bestemor Flora, aldri hadde akseptert at hennes bror var blitt borte på sjøen. Hun var overbevist om at han levde i annet land. Carroll kunne fortelle at det nok lå en viss bitterhet bak det at James aldri hadde tatt kontakt med Canada. Da moren døde i 1904, hadde faren blitt så fortvilt at han mer eller mi ndre hadde forlatt familien. Først hadde søstrene prøvd å ta seg av den da seks år gamle James, men det var blitt til at han skulle være hos en søster av moren i Boston. Og der hadde han visstnok ikke hatt det godt!James hadde gjort flere forsøk på å skjule sin rette identitet og det viste seg at det meste av det han hadde fortalt, ikke stemte.
Canada: Lysten til å se landet hvor min morfar var født, var stor. For min mor måtte ønsket være svært sterkt. Og selv om hun aldri hadde satt sine ben i et fly før, lot hun seg overtale, i en alder av tett innpå 80 år! En tidlig høstdag la vi forventningsfulle i vei til Canada; min mor, min søster, min kone og jeg selv! Etter en sju og en halvtimes flyreise – via Reykjavik – landet vi omsider i Halifax. Og ble møtt av en stor delegasjon med slektninger, viftende med norske og canadiske flagg i skjønn forening. Velkomsten var overveldende. Hele 11 slektninger hadde møtt opp, deriblant to søskenbarn av min mor: Carroll Slauenwhite og Bert Conrad. Selvom vi aldri hadde truffet disse menneskene tidligere følte vi med en gang at dette virkelig var familien vår!
Bilde: En bukett slektninger som så hverandre for første gang.
Lunenburg og Queens. Det viste seg at nesten hele slekten bodde forholdsvis konsentrert i fylkene Lunenburg og Queens på Nova Scotias syd-øst kyst. Det var nesten forunderlig hvordan landskapet lignet på det området i Norge som James hadde slått seg ned i. Min mor kunne legge ned blomster på sin tante Flora og sin onkel Delberts gravsteder i Middlewood, og senere på sin tante Lillians grav i Port Medway. Og sist, men ikke minst, på den tante hun var oppkalt etter, Emilys gravlund i Brooklyn ved Liverpool, hvor også hennes besteforeldre var gravlagt!
James’ hjemsted!Spenningen steg da vi nærmet oss det lille stedet West Berlin. Det var nemlig plassen hvor James var født. Helt ute mot Atlanterhavet lå hjemmet. Det samme huset som hadde vært James’ hjem i hans første barneår. Huset var modernisert, men det hadde samme form og stil som dengang, kunne husets eier Bert Conrad fortelle. Og her dukket de opp den ene slektningen etter den andre. Fulle av entusiasme for å møte den familie de trodde ikke eksisterte! Og det rare var, familielikheten var slående, vi kunne se stor likhet mellom flere. En gang trodde vi at fetter Roar i Sandefjord sto i døra, men nei, det var hans canadiske tremenning. Og min mor syntes nesten det var nifst, hvordan hennes fetter Bert, lignet hennes egen far, ikke bare av utseende, men også i måte å prate på.
Camp Norway.Det ble tid til små rusleturer i de idylliske tettstedene Mahone Bay, Lunenburg og Bridgewater, besøk på det kjente fyrtårnet Peggy’s Cove, fiskerlandsbyen Blue Rocks og provinshovedstaden Halifax. Vi avla et besøk på Camp Norway i Lunenburg; stedet hvor norske sjøfolk fikk militær opplæring under krigen. Leiren fikk nylig en minnestøtte i Halifax i Larvikkittstein fra Tjølling. Noen av de norske sjøfolkene hadde slått seg ned i dette området av Nova Scotia. Og det slo meg, at mens noen faktisk emigrerte fra Vestfold, så reiste altså min morfar den motsatte veien noen år tidligere.
Åpent hus. Oppholdet vårt nærmet seg slutten, men først skulle det være et åpent hus hos mors fetter Carroll, hvor det var invitert absolutt alle av disse våre nye slektninger. Vi bidro med norsk mat – noe som forøvrig falt i smak. Det kom hele 72 stykker. Selvsagt ble det trangt, men det gjorde ikke noe.D et var med et visst vemod vi forlot Nova Scotia og vårt vertskap, Deb og Ian MacDonald, men det var med visshet om at kontakten var gjenopprettet etter nærmere 90 år! En ting var vi sikre på: Vi kom til å få besøk fra Canada! Og det har vi gjort…, ved fire forskjellige anledninger! Min mor, Emily, døde i 2007, men ti år senere dro vi tilbake på et nytt besøk hos våre ”nye” slektninger.