Vi har etterlyst lesernes egne historier om hvordan dere på egen hånd har klart å spore opp familie. Den første historien vi presenterer kommer fra Karl-Fredrik Velle. Han bestemte seg for å prøve å spore opp slekt i USA. En onkel av hans mormor hadde reist til USA på begynnelsen av 1900 tallet. Var det mulig å finne han eller etterkommere?
Først vil jeg takke Tore for et fantastisk program, som har vert en del av min barndom. Jeg har sett og følt med på ”Tore på sporet” så lenge jeg kan huske. Og jeg tror at ”Tore på sporet” har en førende faktor til at jeg er nå veldig interessert i familie og slekt. Da jeg var en liten guttunge håpet jeg det ville dukke opp en sak i min familie som kunne få meg på programmet til Tore, men det skjedde aldri. Men i 2008 skulle jeg får lov å bli en liten Tore Strømøy selv.
MORMORS FORSVUNNEDE ONKEL
Jeg har en mormor som vet mye om alle, og en morfar som leser slektsbøker om og om igjen. De har fortalt meg det meste om min familie. Men det har vært ett lite hull i en del av familien. Onkelen som reiste til USA med kjæresten og aldri kom tilbake. Min mormor hadde altså en onkel i USA. Hun fortalte at da hun var i midten av 20 åra, fikk hennes mor et brev fra broren i USA. Det var på 1960-tallet og det kom fram i brevet at onkel Erling jobbet for NASA og var ingeniør. Erling bodde i Santa Barbara i California. Dette var siste familien i Norge hørte fra Erling og hans familie.
I september 2008, nesten 50 år senere, søkte jeg meg jobb i USA. Stedet var Florida og den norske paviljongen i Disney World. I oktober kom beskjeden fra Disney, jobben var min. Jeg skulle flytte til USA på nyåret 2009. Så kom vinteren til Sunnmøre, og familien Velle satt samlet ved kjøkkenbordet og snakket om hva som var i vente for meg. Da sa min mormor at kanskje jeg skulle prøve å finne onkelen, tanten og søskenbarna som nå forhåpentligvis fortsatt bodde i USA. Jeg tente på iden, og jeg startet med en gang og lete på internett.
PÅ SPORET
I ekte ”Tore på sporet” stil hadde jeg få spor etter familien ”over there”. De sporene jeg hadde var navnet Erling Våge, og at han var født på Sandsøya på Sunnmøre i 1902. Jeg hadde navnet Jenny Olsdotter, fra Larsnes. Hun var kjæresten til Erling. Samt yrket til Erling før han ”stakk av” til USA. Men det var lite trolig at han fortsatte som skomaker i det nye landet.
Jeg brukte uker og dager. Søkte i amerikanske telefonkataloger var det første jeg prøvde, men navnet Våge kunne da ikke være inntakt enda? Jeg prøvde mange forskjellige varianter Vage, Wage, Vaage og Waage var det jeg kom fram kunne stemme. Så var det bare å søke videre.
ENDELIG HÅP
I førjulstida 2008 kom svaret. Da hadde jeg søkt i telefonkataloger, registeret på emigranter fra Bergen til Ellis Island og social security registeret i USA. Treffet var på Jenny Olsen fra Larsnes på Sunnmøre, født 1911, som emigrerte til USA 1935 og ble gift med Erling Waage i Santa Barbara 1936. Dette må være familien min USA tenkte jeg. Men glede ble raskt til sorg. Jeg fant ut at Erling døde av sykdom så tidlig som i 1968 og Jenny gikk bort i 1996. Var jeg for sent ute?
Jeg sluttet ikke å søke, jeg hadde et siste håp igjen. En adresse til Erling og Jennys hus i Santa Barbara var mitt siste håp. Jeg krysset fingrene og håpet jeg skulle få en ”match” på en etterkommer i dette huset. Gleden vart enorm da boligeieren hadde navnet Mary Ann Waage. Dette var Erling og Jennys datter. Og i det amerikanske folkeregisteret fant jeg ut at Mary Ann var enke, og uten barn. Der var også navn på to herrer med navn Fred Erling Waage og Kennet Waage der. To norske navn, og de var eldre og yngre bror av Mary Ann. Jeg hadde funnet familien, og gleden var enorm.
TIL USA
Siden jeg ikke fant telefonnummer eller e-mail adresse, ble brevet med budskapet fra Norge sendt til Fred Erling i Memphis, Tennessee. Ukene gikk, men jeg fikk ingen svar. Avreise til Florida og Disney nærmet seg noe voldsomt og jeg ventet på svar. To dager før avreise kom det en mail. Den var fra Fred. Han hadde blitt kjempeglad da han fikk brevet. Han hadde tenkt mye på familien han hadde i Norge, men de hadde mistet helt kontakten etter farens bortgang. Så dette var noe han ikke trodde han skulle få oppleve før hans tur var kommet til å forlate denne planeten. Vi ble enige om å holde kontakten fremover.
MØTET
Jeg kom meg til USA, og kontakten med Fred ble bare sterkere og sterkere. Vi ble enige om et familietreff når min familie kom for å besøke meg i sommerferien 2009. I juli kom min mor, far, søster og min mors søsters familie til Orlando. En uke etter på skulle Fred Erling, Kenneth og Fred Erlings sønn Bill komme på besøk til oss.
Uka gikk og tiden var inne til å hente Fred og gjengen på flyplassen. Etter en stund så jeg en gråhåret mann, som var så lik min mormors bror at det kunne ikke vær andre en Fred Erling. Og det stemte, nå var den ”forsvunnet familien i USA funnet”. Tre stykk Våge i USA, som var like norske som oss, men som aldri hadde vært i Norge, var nå samlet med sin norske familie. Dagene gikk og det var mange bilder, minner, norsk mat og mange historier. Vi lurte mest på om det stemte at Erling Waage virkelig hadde laget hjulene på månebilen når han jobbet for NASA? Men det kunne sønnene avkrefte, Deres far hadde aldri jobbet for NASA. Yrket hadde vert ingeniør, og han hadde faktisk vært med på å lage en prototype av en mikrobølgeovn tidlig på 1960-tallet.
Familien Waage var og ble en del av oss med gang. Vi skjønte at dette var familien vår. Kontakten blir opprettholdt og sommer 2010 kommer det seks stykk Waage på besøk til Sandsøya og Vanylven på Sunnmøre på slektstreff. Endelig er familien fulltallig igjen. Takk Tore før alle impulsene du har gitt meg for å finne min familie i USA.
Framme fra venstre: Karl-Fredrik Velle, Kristoffer Velle Kvalsvik, Isabell Velle Kvalsvik, Sunniva Velle Vedeld og Jørn Velle Kvalsvik. Bak fra venstre: Kenneth Waage, Pauline Velle Kvalsvik, Bill Waage, Ranveig Velle Vedeld og Fred Erling Waage. FOTO: Ole Ivar Vedeld og Finn Ove Kvalsvik.