Frisk debatt om adopsjon

Som ventet ble det en del diskusjoner rundt vårt program om koreanske Kang som fikk møte sin sønn igjen i Norge, etter at han ble adoptert bort uten at mora visste det. I forkant av programmet fikk jeg noen mailer fra adoptivforeldre som var litt bekymret for hva programmet handlet om, noe som er helt forståelig. Alle som spurte fikk svar og en beskrivelse av både innhold og bakgrunn for saken. Jeg ønsket at de skulle få vite det. De fleste var godt fornøyd med svarene, men noen mente allikevel  det var grunn til å gå ut i media og kritisere våre holdninger og det vi hadde gjort.

Det sto en artikkel i Romsdals budstikke før helga, og Dagbladet nå mandag. Og la meg bare ha det sagt med en gang, jeg syns det er helt greit at folk har sine meninger om denne saken. Også når de ikke støtter mine vurderinger. Sånn må det være. Denne saken er ikke noe for eller imot adopsjon eller det at biologiske foreldre skal ha rett til å oppsøke sine bortadopterte barn. For jeg syns adopsjon er en flott ting, og jeg er også i prinsippet enig med de som sier at unger selv bør være de som tar et slikt initiativ. Derfor har jeg heller aldri ringt opp et adoptivbarn med beskjed om at biologisk mor leter etter deg. Det vil jeg heller aldri gjøre.

De to sakene vi har hatt i Tore på sporet, som berører dette emnet, har vært helt spesielle. I saken vi hadde for tre år siden, fikk jeg mange meldinger og telefoner fra nordmenn i Spania som fotalte at en Colombiansk mor lette etter en sønn som var adoptert i Norge. Hun hadde vært på spansk tv, der hun hadde sagt guttens navn og bosted. Nordmennene mente at dette burde kanskje guttens norske adoptivforeldre vite, noe jeg var enig i. Derfor ringte jeg dem og fortalte dette. Før de fikk damen på døra, uforberedt. Derfor ble vi enige om at et møte kunne skje i Tore på sporet, slik at vi kunne styre dette bedre. Noe som også skjedde. Den colombianske damen bor i dag fortsatt i exil i Spania, fordi hun ble truet på livet før rettsaken i Colombia, der hun anklaget adopsjonsmyndighetene for å ha adoptert bort sønnen, uten hennes samtykke. Hun fikk da også medhold i den første rettsaken, men den andre ble det aldri noe av, på grunn av truslene og fordi hun ikke lenger turte bli værende i landet. En trist og tragisk historie. Dette var en veldig spesiell sak, og dette var årsaken til at vi gjorde noe med den. Selvsagt i samråd med adoptivforeldrene. De bestemte.

Saken om Kang er også en spesiell sak, en veldig trist sak. Det handler om en mor som overlater sitt kjæreste til far og bestemor i den tro at de vil gi han et godt liv. Hun ville aldri adoptere han bort. Hun skrev aldri under papirer. Som vel ikke er helt etter reglene. Dessuten visste vi at sønnen ikke lenger var et barn. Han var over 21 år, og således en voksen. Vi tok allikevel kontakt med adoptivforeldrene først, og de bestemte at de ønsket at sønnen skulle få vite dette. Hele familien, med sønnen i spissen, diskuterte saken og var enige i at de ønsket biologisk mor velkommen. Noe som da også viste seg å bli en velsignelse for begge parter.

Jeg var i Sogn for noen uker siden, da Kang var på besøk for andre gang. Stemningen disse menneskene imellom var fantastisk, og som adoptivmor sa: Dette har beriket livet til oss alle sammen. Den medmenneskelighet koreanske Kang ble møtt med i Feios, kan hun ikke få fullrost. Den reddet på mange måter livet hennes. Jeg er stolt av å ha blitt kjent med slike mennesker med så store hjerter.

Adopsjon er et meget følsomt tema, og må selvsagt behandles forsiktig. Det gjør vi da også alltid. Jeg har stor forståelse for at adoptivforeldre kan bli engstelige når de hører at det kommer en sak om en mor som får hjelp til å finne sin bortadopterte sønn. Slike saker som dette er ikke det vi jobber med til daglig. Men vi gjorde disse unntakene. Reaksjonene fra dere seere viser at dere støtter vårt valg om at det var riktig å hjelpe Kang denne gangen. Dere skal iallefall vite at både vi og den norske familien har behandlet saken med stor respekt og forsiktighet, og vurdert den med stor grundighet. Og det har endt så lykkelig som det bare var mulig.

Vi har fått og får daglig masse henvendelser fra utenlandsadopterte som ønsker å finne sitt opphav. Tydeligvis mange fler enn de som henvender seg til adopsjonsbyråene, skal vi tro deres tall. Det er noen som mener våre gjenforeninger på tv ikke er slik virkeligheten er, men et falskt glansbilde. Noen sier også at de aldri ville latt sine barn gå til, og få hjelp fra Tore på Sporet om de ville finne sine biologiske foreldre. Dette er jo helt greit, men viser samtidig at man vet lite om hvor grundig vi jobber med slike gjenforeninger. Jeg ville iallefall ikke sendt mitt barn alene til en slik gjenforening. Da tror jeg muligheten for at dette ender trist er veldig stor. Hvorfor våre gjenforeninger lykkes så godt, skyldes at vi bruker enormt mye tid på dette. At vi er «mellom-mannen» som gjør all kontakten, som svarer på alle vanskelig spørsmål, som løser alle floker fra fortiden. Vi rydder bort det vanskelig før møtet finner sted. Når et adoptivbarn møter biologisk familie, vet vi omtrent på forhånd at dette kommer til å gå bra. Når de møtes er det ikke bare sammen med et tv team, men også sammen med en person (Tore) som er der og passer på dem og som tar fatt i alle ting som ellers kunne blitt vanskelig. Jeg kan svare på alle spørsmål. Jeg kan slokke eventuelle branner.

Så ett råd for de som vil møte biologiske foreldre; gjør grundig forarbeid og ha gjerne en tredjeperson med. En som kan svare på det meste, uten å bli voldsomt følelsesmessig engasjert og ta parti. For her må begge parter høres. Jeg vil også legge til at det aldri er noen garanti for at ett sånt møte vil gjøre en person til et lykkeligere menneske. Men for noen betyr det å vite mye. Dette må hver og en finne utav selv. Begge valg er like gode.

Mange sier at vi i Tore på Sporet er et underholdningsprogram og at vi derfor ikke bør engasjere oss i slike saker. Til det vil jeg si at TPS er et dokumentarprogram, med en underholdningsinnpakning. På den måten har vi fått millioner av seere til å se og engasjere seg i viktige saker. Som adopsjon, krigsbarn, den spanske borgerkrigen , utvandring osv. Vi ønsker at flest mulig skal se det vi lager, derfor er vi lykkelige over å ha hatt et snitt på over millionen i 13 år. Men det aller viktigste for oss er å fortelle en viktig historie, om vanlige mennesker og deres liv. Og jeg er lykkelig for at vi klarer å engasjere. Enten man blir glad, rørt eller irritert. Er seerne likegyldige til det vi lager, kan vi slutte. Det skjer nok ikke med det første.

 Tore på sporets fotograf, Øivind Olsson og resten av Tore på sporet-teamet kommer til å fortsette med å lage historier fra det virkelige liv, som forhåpentligvis engasjerer seerne.