Jeg lurer på om general Petraeus er overtroisk. Gudene skal vite at soldatene hans er det.
Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen
General Petraeus er mannen som gjør at det Republikanske parti går litt raskere i gangene i Washington. Endelig skjer det noe i Irak. I forrige uke holdt den nye øverstkommanderende for styrkene her sin første pressekonferanse. Han er så medievennlig at man nesten lurer på om han er ekte, og om hans stort sett fornuftige ord kun er en Potemkin-kulisse satt opp for å vinne tid.
Han sier selvsagte ting som at denne krigen ikke kan vinnes med militære midler alene. Men når det er en general som sier det, så er det verdt å lytte. Noe har skjedd. Etter fire mislykkede år, har den brutale irakiske virkelighet til slutt nådd maktens innerste sirkler.
Nye angrep
Men hans nye sikkerhetsplan hangler av gårde. Generalene forteller om framskritt, men ute i gatene fortsetter sjiamuslimer å rammes av bomber. Forrige uke var sjiamuslimsk pilegrimsuke, og det var den verste uka på svært lenge for sjiamuslimene. Senest i går ble de rammet av en selvmordsaksjon som drepte 19 mennesker. Det er bare et tidsspørsmål før de krever at Moqtada al-Sadr skal sende ut sin milits for å beskytte dem, og da er Bagdad tilbake der byen var for en måned siden.
Den sunni-arabiske geriljaen har også intensivert sin offensiv mot de amerikanske styrkene. Her er bomber i veikanten deres mest effektive våpen. Jeg har tilbrakt mye tid i Ghazaliya, en bydel nordvest i Bagdad. Deler av denne bydelen er fullstendig kontrollert av ytterliggående sunnimuslimske grupper. Amerikanerne vet lite om hvem som er der, men antar at det er Omar Brigaden og styrker fra det Islamske parti.
Bomber i veikanten
Der rammes de av bilbomber hver eneste dag. De kan ikke flytte seg en meter utenfor leiren før de er i fare. Det er en form for psykologisk terror som er vanskelig å forsvare seg mot. Jeg kan selv vitne om at det sliter på nervene å vite at en bombe kan smelle når som helst.
?I don`t like IEDs very much? sa soldaten Goldacker da vi nærmet oss G-punktet, navnet soldatene har gitt stedet hvor det dumpes lik hver eneste dag. En IED er et av Irak-krigens utallige akronymer, det står for Improvised Explosive Device og betyr på godt norsk ?bombe i veikanten?.
Akkurat hvem som er drept og hvorfor, er ofte vanskelig å finne ut. Det kan være intern maktkamp, kriminalitet, ren terror eller muligens sjiamuslimer. Men amerikanerne vet at G-punktet betyr fare. De angripes nesten alltid når de nærmer seg. Likene er lokkemat. Amerikanerne må inn for å vise at de opprettholder en form for tilstedeværelse og også hjelpe det irakiske politi når de tør dra inn for å hente likene.
De fire Humwee`ene rullet sakte forbi liket av en svært overvektig iraker. Overvektig, eller så var liket stappet fullt av sprengstoff og metallbiter. Det hender det også. Soldatene snakket ikke så mye lenger, men nøyet seg med å lytte til radiokonversasjonene.
Like etter at vi hadde svingt av i krysset smalt det. Et kraftig drønn som runget i trommehinnene. ?Er alle i orden? ropte laglederen sersjant Pisauro og fikk bekreftende svar. Bomben hadde gått av mellom to kjøretøyer, og ingen ble såret. Denne gangen.
Drakedreperen
Kanskje ble vi reddet av blokkeringsutstyret amerikanerne nå kjører rundt med. For å hindre eller forsinke fjernstyrte detoneringer, blokkerer de radiosignaler i en vid omkrets. Kanskje var bomben gravd for dypt ned til å gjøre ordentlig skade. Men Goldacker hadde mer tro på de nye omstendighetene, nemlig en reporter i baksetet :?Du bringer lykke, Sigurd? sa han. Jeg svarte at jeg håpet min gode karma også skulle bringe oss trygt tilbake.
Men min rolle som soldatenes gode talisman var kort. Dagen etter havnet vi i en voldsom trefning der Humwee`en jeg satt i, nesten ble truffet av en RPG – en rakettdreven granat. Det var ikke min fortjeneste at den bommet. Nå var det i stedet jeg som trakk dem til meg og skapte uro i rekkene. Hadde jeg ikke dagen før sagt at de på denne turen skulle ut å slåss ?
Jeg kom ikke med flere spådommer, og soldatene hadde noen fredelige dager, men kanskje det ikke hadde noe med meg å gjøre. Goldacker hadde nemlig fått tilsendt langt bedre beskyttelse, en kort med bilde av St. Mikael. Et øyeblikk var jeg fristet til å trekke noen paralleller mellom den katolske drakedreperen Mikael og min navnebror i norrøn mytologi, men kom til at det i krig noen ganger er best å holde munn.