Første etappe er endelig over. Jeg er framme ved pressekontoret i den Grønne sonen i Bagdad og venter nå på utstedelse av et pressekort. Det er en omstendelig prosess, og jeg vil for alltid være registrert i amerikansk arkiv. Begge øynene mine er skannet, jeg er tatt bilde av fra fem (sic) forskjellige vinkler og jeg har rullet hver eneste finger over en digital skanner.
Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen
I går ble nok en reisenatt. Siden jeg ikke fikk fast plass på noen helikopterflygning, måtte jeg vente til en ledig plass dukket opp. Rundt midnatt var jeg nesten inne i et Black Hawk-helikopter før en av pilotene sendte meg tilbake fordi jeg hadde med meg for mye utstyr.
Jeg så for meg en ny natt i transitt sammen med en broket gjeng sivilister som av forskjellige grunner befant seg i krigens Irak.
I Irak for å tjene penger
Det var for eksempel en iraker som bodde på New Zealand men som nå jobbet som ingeniør og rådgiver for forsvarsdepartementet. Han følte han måtte hjelpe sitt hjemland men ble ikke tatt ordentlig på alvor av sine irakiske motparter. Det var en gammel amerikaner, også han ingeniør som jobbet med tv-systemet til den nye amerikanske ambassaden, men som egentlig bare gledet seg til å gå av med pensjon og fiske. Det overhørte jeg ham si med sin dype sigarettrøst til flere av de andre reisende før vi kom i prat, og da fortalte han meg den samme historien med akkurat de samme ordene. («My daughter tells me «Dad, your gonna get tired of fishin’,» but I tell her: «I never get tired of fishin’.») Også var det to briter som jobbet med elektrisitetsanleggene, men som pratet mest om Newcastles fotball-lag.
Dette er den lite synlig baksiden av den vestlige invasjonen av Irak. Det finnes uttallige slike mennesker som enten er eller har vært her i landet, noen kanskje av idealisme, andre mest for å tjene gode penger på alle kontraktene særlig det amerikanske forsvarsdepartementet har utdelt siden 2003.
Nesten gitt opp håpet
Det er til og med det private og etter hvert velkjente selskapet KBR (Kellogg, Brown and Root) som administrerer helikopterlandingsplassen hvor jeg satt og ventet. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å komme meg av gårde og svevde et sted mellom trøtt og våken tilstand da en av de KBR-ansatte ropte «Mikkelsen». For femte gang tok jeg på meg hjelm, skuddsikker vest og ryggsekk og grep de to bagene mine for å stille meg i kø. Denne gangen gikk det. Så vidt det var. Jeg fikk trykket bagasjen inn i det lille helikopteret med god, men aggressiv hjelp fra en av skytterne og hadde ikke engang rukket å spenne på meg beltet da vi lettet.
Turen jeg i nesten to døgn hadde ventet på tok knappe fem minutter. Jeg skulle bare inn til sentrum. Like etter at jeg hadde landet på LC Washington, som helikopterlandingsplassen like utenfor den amerikanske ambassaden er døpt, kom to større transportshelikoptre – for Bagdad er ikke den eneste frontlinjen.
I ett av dem satt en kollega fra britiske the Guardian, Peter Beaumont. Han kom rett fra Baquba hvor det nå er knallhard krig mellom amerikanerne og opprørere. Han hevdet det nå er mest islamistiske grupper i området. Amerikanerne har mistet mange menn der de siste dagene. Sjekk for eksempel denne: http://www.guardian.co.uk/frontpage/story/0,,2018529,00.html
Avsender: Sigurd Falkenberg Mikkelsen