Kabulkultur

Suraya hvisker når hun snakker. På scenen skriker hun. Når hun kommer på teatret følger hun stille veggene. På scenen klarer du ikke å ta blikket fra henne. Hun har ‘det’. I øynene lever hver tanke til karakteren hennes. Hun spiller Vivian, eller Freba som hun heter her. Jeg kan stort sett to ord på dari:  

– Shoro, værsågod. Og khub, godt. Det er nok når man arbeider med Suraya. Jeg føler meg så uendelig priviligert. Hun er en skuespiller som gjør en regissør god. En gang sa en av døtrene mine:

– Aha. Regissør? Det er bare å sitte på en stol og si ‘værsågod’. Det er helt rett. Jeg har sjelden opplevd slik scenisk intelligens som hos Suraya. Hver prøve er kunst, og jeg reiser meg fra stolen, takker og sier.  

 – Khub!

Vi sitter sammen i stillhet om morgenen. Begge røyker vi alt for mye. Begge drikker vi for mye te. Jeg er langeren hennes. Jeg pakker inn fire Panodil i en papirbit. De er for knærne. Og for å sove. Hun mimer hvordan hun sjangler i seng og besvimer etter en tablett. 

Les videre →

Huset vi bor i ligger i bydelen Karte Shar. I dette området er mest hazarer. De er en shiamuslimsk minoritet som ofte har kommet i klem mellom de to andre store kulturene – tajiker og pashtuner. På alle språk forenes de rundt ordet ‘moshkel’. Teatret ligger på andre siden av sentrum.  Det blir en daglig kaotisk kjøretur.

Selve teaterbygningen er fremdeles en ruin. Les videre →

I det du takser inn mot terminalen på Kabul International Airport ser du dem. Chawki doriene. I det du siger langsomt gjennom passkontrollen sitter de der. Chawki doriene. Utenfor enhver port. Chawki dori. Det er det afghanske ordet for vaktmann. Det betyr helt konkret: Har stol. Stilen er gjennomgående. En lue med skjerm å trekke ned i panna. En AK 47 å fikle med, og ikke minst en stol å vippe på.

Overalt i Kabul ser du vaktmenn med stol. Jeg leser i Kabul Weekly at det er over 60 vaktselskaper og 11.000 maskingeværer som sitter og passer på. De passer på porter. Og bakenfor dem: Utlendinger. Ikke for det. Det er nok av våpen ellers. En liten trafikkforseelse og der kommer det tassende en konstabel mens han anretter kalashnikoven sin. Det er helt normalt. Les videre →

Denne bloggen er jo en slags reiseberetning. Turen dit går via Dubai. Flyplassen har to terminaler. Jeg lander på Terminal 1. Den har reisemål som Paris, Amsterdam og Brussel. Eller New York og London. Jeg skal til terminal 2. Der flipper tavlen over til destinasjoner som Bagdad, Khartoum, Islamabad og Kabul. De andre stedene. Innen flyet mitt går har jeg 24 timer i Dubai.

Marco Polo forteller om et rike i en ørken der emiren har stengt folket sitt inne. Muren er så høy at de bare kan se himmelen over seg. Det finnes intet bortenfor. Slik er folket tilfreds, og emiren kan leve alle sine dager. Sheikh Mohammad, Dubais enehersker, er i ferd med å reise en slik mur. Verden er her – hvorfor dra noe sted? Her finner du verdens største innendørs skibakke, verdens største fornøyelsespark, verdens dyreste hotell. Eiffeltårnet? Det skal bli. Alt strekker seg oppover. Høyest blir Burj Dubai. Verdens høyeste bygning. Foreløpig er den uten den obligatoriske glassflaten som skal speile Himmelen, Dubai og Deg selv.   Les videre →

Hei. Jeg heter Terje Lindberg.

Til daglig jobber jeg i NRK Drama med manus. Nå er jeg i Kabul for å sette opp en forestilling på Kabul Nendari, nasjonalteatret for Afghanistan. I denne bloggen skal jeg fortelle om folk jeg møter og om det å arbeide med kultur i et land i krig.

Les videre →