Suraya hvisker når hun snakker. På scenen skriker hun. Når hun kommer på teatret følger hun stille veggene. På scenen klarer du ikke å ta blikket fra henne. Hun har ‘det’. I øynene lever hver tanke til karakteren hennes. Hun spiller Vivian, eller Freba som hun heter her. Jeg kan stort sett to ord på dari:
– Shoro, værsågod. Og khub, godt. Det er nok når man arbeider med Suraya. Jeg føler meg så uendelig priviligert. Hun er en skuespiller som gjør en regissør god. En gang sa en av døtrene mine:
– Aha. Regissør? Det er bare å sitte på en stol og si ‘værsågod’. Det er helt rett. Jeg har sjelden opplevd slik scenisk intelligens som hos Suraya. Hver prøve er kunst, og jeg reiser meg fra stolen, takker og sier.
– Khub!
Vi sitter sammen i stillhet om morgenen. Begge røyker vi alt for mye. Begge drikker vi for mye te. Jeg er langeren hennes. Jeg pakker inn fire Panodil i en papirbit. De er for knærne. Og for å sove. Hun mimer hvordan hun sjangler i seng og besvimer etter en tablett.
Stykket vi arbeider med handler om skuffelse. Suraya så en gang teater i hjembyen Herat. Scenen og hun hadde funnet hverandre. Hun forteller om farens skuffelse. Han ville at hun skulle studere. Slik var det da, men ikke til å bli skuespiller. Det var et tøft valg. I dag er det nærmest selvmord.
Det er ikke lenge siden kvinnene på Kabul Teater ble revet av scenen og banket av publikum. De spilte opplysningsteater i Jalalabad. Dette er kvinner i sekstiåra. De ble rundjult fordi de brøt med afghanske verdier.
Dette er en av krigens fronter: kampen mot kvinnene. Jeg ser på videoer der kvinner blir banket av Sedelighetsministeriet. Under Taliban var det 32.000 ansatte. Menn med kjepp på jakt etter kvinner å slå. Nå er departementet gjenopprettet – Ministry of vice and virtue. I gatene ser du knapt kvinner. Omtrent bare krigsenkene som sitter i støvet og tigger. De andre er hjemme. Bak murer. Beskyttet mot begjæret og uislamske verdier. Bare 3% er i arbeid.
‘Når nøden kommer inn gjennom døra hopper kjærligheten ut av vinduet med det samme’. Det gamle munnhellet passer vel for afghanistan i dag. Det har vært en bølge av kvinner som har tent på seg selv. Da er det svart.
– I have been housewife in periodes.
Suraya kaller krigen med russerne, borgerkrigen, og Talibantiden for ‘husmorperiodene’ sine. Hun forteller av og til litt om livet sitt. Om den gangen på 70-tallet da hun var en kjent radiostjerne. Hun og mannen hennes var en populær duo. De sang på klubber i det gamle swinging Kabul.
– His dead now.
Vi ler lenge av det. Askebegret i papir. Brettet som en spå.
– Afghanistan, hvisker hun. Afghanistan, sier hun på innpust. Not, not, not, not, not enough oxygen handler om skuffelse. Drømmene som aldri ble oppfylt.
– Khub, sukker hun.
– Khub.
