Chawki Dori

I det du takser inn mot terminalen på Kabul International Airport ser du dem. Chawki doriene. I det du siger langsomt gjennom passkontrollen sitter de der. Chawki doriene. Utenfor enhver port. Chawki dori. Det er det afghanske ordet for vaktmann. Det betyr helt konkret: Har stol. Stilen er gjennomgående. En lue med skjerm å trekke ned i panna. En AK 47 å fikle med, og ikke minst en stol å vippe på.

Overalt i Kabul ser du vaktmenn med stol. Jeg leser i Kabul Weekly at det er over 60 vaktselskaper og 11.000 maskingeværer som sitter og passer på. De passer på porter. Og bakenfor dem: Utlendinger. Ikke for det. Det er nok av våpen ellers. En liten trafikkforseelse og der kommer det tassende en konstabel mens han anretter kalashnikoven sin. Det er helt normalt.

Vel igjennom passkontroll og hundretusen hender som er villig til å dra kofferten blir jeg møtt av Naimullah Qalander og Torkil Sandsund. Mr. Naimullah skal vise seg å være vårt alt. Jobben hans er på det enkleste å være sjåfør. I tillegg til det er han vår tolk, vår forhandler, vårt blikk, vår lærer, vår hukommelse. Alt. Dagen hans som vi kjenner den består av at han plutselig sitter i sofaen med en obligatorisk kopp te. Så tar han oss gjennom et hilserituale som vel er det sosiale limet for alle afghanere:

– Salaam alaykum. Sobh ba kayr. Che hal dared? Vær hilset. God dag. Står til. Sovet godt? Er helsa god? Og familien?

Rekken med spørsmål og svar kan være endeløs. Selv om det er en konsentrasjonsøvelse så blir man faktisk i godt humør  av det. Mr. Torkil er regissør og forbereder en større produksjon med premiere januar neste år. Eller etter den persiske solkalenderen de følger her: jaddi 1386. Året i Afghanistan går fra mars til mars. Datoen i dag er for interessens skyld 7. aqrab 1386. Eller 7.8.1386. År ”null” etter denne kalenderen er 622, året da Mohammad flyttet fra Mekka ti Medina. Bortsett fra religiøse høytider. Da følges den arabiske månekalenderen. Torkil skal dere få møte mange ganger i denne bloggen.

Sjenerøst lar Torkil meg sitte i framsetet. Vi kjører en Toyota Hi Ace slik som 40 % andre. Så er det 40 % som kjører Toyota Corolla. 10 % kjører gamle tyske busser. De er stort sett innhyllet i beksvart eksos. Resten: Sykler, esler, hester, trillebårer, til fots. Å kjøre gjennom Kabul som førstereisgutt er en utrolig sammensatt opplevelse. Instinktene sier: Der krasjer vi. Nå nei, nå! Øynene har ingen filtre som velger bort det ene fra det andre: Den er så overveldende denne kollisjonen av århundrer og levemåter som myldrer fremfor en. Alt er i sepia. Denne brungule fargen fra smogen.

– It’s the corruption, you see.

Myndighetene har forsøkt å begrense en bilpark byen ikke makter å bære. I fattige land kjenner man verdien av penger. Forhandlerne bestikker importørene, som bestikker tollerne, som bestikker…Ved hvert innpust vet jeg at Not, not, not, not, not enough oxygen er et riktig valg av tekst å jobbe med.

Så endelig der. En mur med tagger i smijern på toppen. En gul port som avspiller Til Elise når du ringer på. Riktignok i en versjon som høres ut som sag under vann. En gul port bevoktet av to chawki dorier: NCA Staff house. Så kommer Einar Bjarkø. Han har vært på en todagers tur til Dubai. Einar er også alt. Tekniker, organisator, musiker, oppfinner, rådgiver. Han er også en del av denne bloggens faste persongalleri.

På kvelden tar gutta meg med på L’atmosphere. En av mange hemmelige steder bak slitte murer. På porten er det stiftet opp et A 4 ark: «Foreign passports only». Chowki dorien fører håndscanneren over lommene mine. Det piper. Med vennlig stemme spør han:

– Weapon, sir?

– No, camera.

– Oh. Pictures not take.

– Ok.