Destinasjon Kabul

Denne bloggen er jo en slags reiseberetning. Turen dit går via Dubai. Flyplassen har to terminaler. Jeg lander på Terminal 1. Den har reisemål som Paris, Amsterdam og Brussel. Eller New York og London. Jeg skal til terminal 2. Der flipper tavlen over til destinasjoner som Bagdad, Khartoum, Islamabad og Kabul. De andre stedene. Innen flyet mitt går har jeg 24 timer i Dubai.

Marco Polo forteller om et rike i en ørken der emiren har stengt folket sitt inne. Muren er så høy at de bare kan se himmelen over seg. Det finnes intet bortenfor. Slik er folket tilfreds, og emiren kan leve alle sine dager. Sheikh Mohammad, Dubais enehersker, er i ferd med å reise en slik mur. Verden er her – hvorfor dra noe sted? Her finner du verdens største innendørs skibakke, verdens største fornøyelsespark, verdens dyreste hotell. Eiffeltårnet? Det skal bli. Alt strekker seg oppover. Høyest blir Burj Dubai. Verdens høyeste bygning. Foreløpig er den uten den obligatoriske glassflaten som skal speile Himmelen, Dubai og Deg selv.    

Dubai er verdens største byggeplass. 20 % av verdens høye byggekraner er her akkurat nå. Utover i golfen er palmene i ferd med å ta form. Det er utfyllinger der stammen er en firefelts motorvei som leder ut til bladene: Rekker av hus med strandtomt. Natt og dag jobbes det. Arbeidere i oransje kjeledresser står inne i støvet. Tusentalls. Millioner. 89 % av befolkningen i Dubai er gjestearbeidere. De gir gode inntekter til sheikh Mohammad. Entreprenørene betaler en avgift for hver de importerer. De kommer fra India, Filippinene, Kina. Overalt der det er mennesker til overs.

De bor i arbeidsleirer og løfter i flokk. Det var nettopp tilløp til et opprør. Arbeiderne demonstrerte for leveverdige arbeidskår og stakk noen branner i byen. Sheikh Mohammed beklaget dette overfor entreprenørene ved å la dem avgiftsfritt erstatte de som ble kastet ut.     

Kjøpesenteret Ibn Battuta Mall er kanskje verdens mest postmoderne. Det gjenskaper ruten til 1300-tallets store oppdagelsesreisende. Du kan starte shoppingen i Andalucía og ende i Kina. Over deg en stjernehimmel som følger døgnet der ute. Det som binder alt sammen er internasjonale merkevarer. Til opplysning: H&M ligger i Persia.

Avgangen til Kabul går fra terminal 2. I begynnelsen er det ganske folketomt. Jeg tar en kopp kaffe sammen med en afghaner på vei hjem etter 15 år i Canada.

– Afghanistan is better now. Han forlot Kabul i det Taliban tok over byen.

Så passerer det en, la oss si oppsiktsvekkende, type. Han setter seg ned og trekker opp en pils. Så kommer den en til og en til. Alle vagger de tungt og med tatoveringer opp til ørene.

– Where are you going?

– Baghdad, sir.

– Soldier?

– No, sir, contractor sir.

Det er etter hvert et 70-talls kontraktører fra Blackwater. Ingen møter blikket til noen. Jeg føler meg med ett som innsatt i cell block # 1. Det er ingen glad gjeng dette.

– It’s good money, sir.

I boarding til Kabul er det livligere. Her yrer det av afghanere som har handlet inn i Dubai. Handelsmenn. Bortsett fra mannen på hjemreis. Han loser myndig tre generasjoner eksilafghanere mot utgangen. Småunger, motvillige tenåringer og mor i rullestol. Til et nytt liv! Kabul anno 1386.