Huset vi bor i ligger i bydelen Karte Shar. I dette området er mest hazarer. De er en shiamuslimsk minoritet som ofte har kommet i klem mellom de to andre store kulturene – tajiker og pashtuner. På alle språk forenes de rundt ordet ‘moshkel’. Teatret ligger på andre siden av sentrum. Det blir en daglig kaotisk kjøretur.
Selve teaterbygningen er fremdeles en ruin. Teatret har flyttet inn i en tidligere skole i nærheten. Det står i lærebøkene noe i retning av at teatrets magi ligger i at det mørke rommet plutselig blir opplyst. Ja, la oss gjøre det! Bli lys! Så kommer problemet. Det er ikke noe strøm. Moshkel. Det er ordet for problem på dari. Ofte hører du det i hver setning. Moshkel!
For å få strøm må aggregaten ha diesel. For å få diesel må man først søke kulturministeren. Mr. Rohmi skriver et brev, brevet underskrives av mr. Sharif. Han viser det til fru Gul Makai Shah. Det går noen runder før formuleringene sitter. Så drar mr. Rohmi til ministeriet. Brevet mottas. Oftest havner det i arkivet med påskriften: «Til etterretning».
De første dagene mine på teatret er ikke bare strømløse. De er generelt energiløse. Ramadan betyr ingen mat og drikke så lenge sola, aftaab, er på himmelen. Helten duger ikke. Jeg deler kontor sammen med Torkil. Der låser jeg meg inn for viktig gjøremål: Spise. Min livsledsager har utstyrt meg med, hva heter det, næringsblokker. «For vektredusering», står det på pakken. OK, jeg tar et hint, Maria. Nå bruker jeg dem får å opprettholde vekta sånn noenlunde. Ramadan er tøft også for rettroende muslimer. All energi går med til hilsingen om morgenen. Så få oversikt over problemene. Moshkel. Kanskje et brev til ministeriet. Så hjem med bussen 11.30. Da er klokka 08.00 hjemme i Norge. Hello. Goodbye.
Å gå inn i ruinene av Kabul Teater er veldig trist. En gang var det et teater som alle teater. En stor flott scene. Gallerier. En foyer der publikum går forventningsfullt inn, og oppløftet ut. Insha allah. Alt dette er borte. Bare råbetong og støv.
– Look that’s me!
Gul henter frem et svarthvittbilde. Der sitter den unge Gul (Blomst) på sengekanten. På seg har hun en nattkjole. I bakgrunnen står en kvinne med armene foldet over brystet:
– Mother in law.
Det er et foto fra debutforestillingen hennes, «Svigermor». Det er et minne fra 60-tallets swinging Kabul. Moderne. Liberalt. Alt dette er borte. Teatret ligger ved den gamle cricketbanen. Spillet er over. Nå er det slått opp fillete telt. Flyktninger uten flyktningestatus. Folk som har søkt inn til Kabul for beskyttelse. Like bakenfor bygges det en «wedding hall». Det er tydelig et stort felt for nyinvestering. Bryllupslokalene bryter seg frem mellom ruinene overalt i byen.
Ved veien inn til flyktningeleiren sitter det en liten gruppe mennesker. En gamling har bare lagt seg ned i støvet for å vente på skjebnen. To barn sitter med fremrakt hånd i håp om at en forbipasserende legger i noen få afs. Skuespillerne på teatret er heller ikke så langt unna tiggerstaven. De tjener 2500 afs i måneden. Det er 250 kr. Del det på alle dagene i måneden. Legg til at du har en tregenerasjoners storfamilie å mette. Tenk så at kona må være hjemme fordi slik er det bare. Dette er det du har i lomma:
– Moshkel. Moshkel.