Kabul Kultur

Hei. Jeg heter Terje Lindberg.

Til daglig jobber jeg i NRK Drama med manus. Nå er jeg i Kabul for å sette opp en forestilling på Kabul Nendari, nasjonalteatret for Afghanistan. I denne bloggen skal jeg fortelle om folk jeg møter og om det å arbeide med kultur i et land i krig.

I Afghanistan er vi i året 1386. Inntrykkene drar i alle retninger. Ser man på antallet drepte er dette det verste året siden amerikanerne gikk inn i Kabul i 2001. I løpet av fastemåneden varslet Taliban at 20 selvmordsbombere skulle detonere «himmelske» bomber. I Kabul har det blitt sprengt tre i løpet av den siste tiden.  

Jeg er hyret av Prosjektgruppen for Kabul Teater til å gjøre jobben. Den har base ved Den Nationale Scene i Bergen med Rhine Skaanes i spissen. Allerede i 2002, året etter at Taliban forlot byen, begynte gruppen arbeidet for teatret. Etter det har Fredskorpset og Kirkens Nødhjelp blitt samarbeidspartnere. Dette er skikkelig grasrotarbeid. Fra teaterfolk til teaterfolk. Jeg skal skrive mer om prosjektgruppens arbeid senere.   

Stykket vi skal sette opp er Not, not, not, not, not enough oxygen av den britiske dramatikeren Caryl Churchill. Det ble fremført for første gang i BBC Radiodrama i 1971. Det handler om et London der det går selvmordsbombere rundt i gatene. Luften er full av smogg. Vannet er borte. Folk stenger seg inn i leilighetene sine. De får knapt puste. Denne situasjonen er lett å overføre til Kabul 2007.

Mick og Vivian venter denne dagen på Micks sønn fra et tidligere ekteskap, Claude, skal komme på besøk. Han har gjort det godt som artist. Kanskje han har noen penger til overs slik at de kan dra fra byen. Claude kommer. Skuffelsen kommer. Han har gitt alle pengene til sultne.

Jeg har med meg Najib Rahimi som oversetter og medregissør. Mick har blitt til Kazim og spilles av Sharif Sarvari, teatrets administrator. Vivian heter nå Freba og spilles av Soraya Mushgan. Hun er en av teatrets nestorer, og en av tre av ensemblets kvinnelige skuespillere. Alle kvinnene er rundt de 60. Sønnen har fått navnet Jackson. Han spilles av Hafiz Baris. En av de ni mannlige skuespillerne. Alle disse skal dere få følge utover. 

En blogg trenger et eller annet symbol. Det kom av seg selv. En dag sto det et askebeger i papir på regibordet. Paradoksalt og skjørt. For meg som er her som en slags kulturturist er det veldig talende for hvordan jeg opplever situasjonen. Alt henger i en tråd.

Håper dere får glede av bloggen. I morgen skal jeg begynne med begynnelsen som i alle fortellinger: Å reise til Kabul.