Teatret trenger lys. Teatret trenger et sted. Kabul Nendari har ingen av delene. Etter at teatret samlet seg sammen igjen i 2001 forsøkte de å flytte inn i ruinene av det gamle teatret. De forsøkte å komme hjem. Under borgerkrigen var dette området kontrollert av Dostum. Dette betydde et rakettregn fra rivalen Hekmatyar fra en haug bortenfor. Scenen brukte Dostum til tortur og henrettelser. Kroppene ble slengt under scenegulvet.
Gul Makai Shah tar blidt imot meg på kontoret. En bred kontorpult dekorert med en isbjørn i glass og et innrammet kart av Afghanistan. Det er delt på midten av en sprekk i glasset. Vi snakker om stykket. Vi snakker om castet. Vi snakker om spillestedet: Ariana Cinema. Ariana, det gamle navnet på Afghanistan. Det er en kino fra kommunisttida. En enorm scene. Til leie når det ikke er kinoforestillinger. Insha Allah.
– Ariana ok? Einar har vært her en stund, og vet at syn er sant. Alt annet er sagn.
– Moment, just I’ll call.
Dette er en av uttallige telefoner til ministeriet. Opplegget blir dette: Kulturministeriet bestiller en forestilling på Ariana Cinema hvis teatret betaler 40 000 afs i forskudd på leie av salen. Det må nevnes at kulturministeriet også er eier av kinoen.
– This man is driving me crazy! I just got 400 afs and he knows it!
‘This man’ er kulturministeren Kareem Khoram. Han leder for departementet som i sin tid sprengte buddahene i Bamiyan. Angivelig fordi en japansk turist ba foran statuene. Det får være grenser. 
Khoram har en fortid som kommandant under Hekmatyar. Kanskje den verste folkemorderen med minst 60.000 afghaneres liv på samvittigheten. Khoram startet karrieren som kulturminister med å si opp lederne for samtlige institusjoner under hans departement. Alle bortsett fra Gul Makai Shah. Hun hadde for mektige venner. Det betyr ikke at han ikke kan gjøre livet surt for henne. Motivet har jeg ikke fått tak i. Han står jo for ‘afghan values’ i form av at kvinner ikke bør lede menn, og ‘islamic values’ i form av at ytringsfrihet er uislamsk. Vår kulturpolitikk er jo basert på ‘en armlengdes avstand’ fra politikk til uttrykk. Her er Khorum en neglebredds avstand fra nakken hennes.
– What shall we do? Einar forsøker å finne vei.
– We must write to the minister and explain the situation. And then talk to the Ariana. I know the leader.
Det er stille i gangene. Folk har stort sett snudd i døra. Hello. Goodbye. Så hører jeg musikk. På et kontor innerst i en av korridorene hører jeg lyden av sang, harmonium, og tabla. En hes stemme synger melankolsk. Det viser seg å være mr. Waheed og mr Arib sin mandagsøvelse.
– This song is about longing.
– Longing for what?
– The one you love. The world who was. Ariana.
