Vi har tidligere touchet innom dette med svartebørshaiene her i Beijing. De er en velkledd gjeng som har presset fettlassene fra Storbritannia ut av dette lukrative markedet. I går ruslet vi utenfor Workers Arena hvor semifinalen i fotball mellom Argentina og Brasil skulle finne sted. Billettene gikk for et sted mellom 1000 og 3000 kroner, men det var ikke prisene som forbauset. De var sånn cirka som forventet. Det som var uvanlig, var det enorme antallet billetter som gikk på svartebørs. Annenhvert skritt du tok over en avstand på 500 meter stod det fire-fem tasser med en bunt billetter i mellom nevene. Politiet grep av og til inn når folkeansamlingene rundt selgerne ble for stor, og løsningen var av den enkleste sorten. De bare gikk bort og nappet billettene ut av hendene på både selger og kjøper, og kombinerte nappingen med Verdens Aller Kjipeste Blikk: Et blikk som sa ”Gjør dette igjen og jeg koker ungene dine i fettet fra resten av familien din”. Kos.
Da kampen kom i gang og Argentina hadde startet slaktingen av Brasil inne på stadion, startet helt andre aktiviteter på utsiden: Fortausdansing. Gamle som unge startet plutselig å svinge seg i organiserte danseformasjoner. Først litt pardans, tett fulgt av ti minutter synkron singeldansing. Vi ville jo trodd at de som deltar i den slags aktiviteter enten er gamle eller fryktelig nerdete, men her er det flere unge og hippe jenter i tjueårene som viser seg fra sin dansemessig aller beste side. Og det rareste av alt, er at vi kunne stått å sett på dansinga i timevis. Det var noe med kombinasjonen av smog, vær, mørke, merkelig musikk og dette pussige som utspant seg innimellom alle de stramme, bevæpnede politimennene og svette, billettløse svartebørshaier. Det var som å sitte på en brygge og bare stirre tanketomt på bølgene. Bortkastet tid selvfølgelig, men allikevel avslappende.
Noe vel så underlig, men langt fra underholdende eller fascinerende er trenden med buktalerdukker i Beijing. Trend og trend: Det er snakk om to stykker hittil. Den ene satt på armen til en masete fyr fra brasiliansk tv, og den andre satt fast på ei feit amerikansk berte i 60 åra som hadde reist hele veien til Beijing for å forkynne Guds ord…med en kjip buktalerdukke. Kristne organisasjoner lurer av og til på hvorfor folk forlater kristendommen om dagen. Svaret sitter utafor Starbucks i Beijing med et svettehåndkle på låret, banankake i munnviken og hånda godt opp i rattata på en dukke med like mye sjarm som vannet i dass. Lykke til videre på ferden.
Siden vi allerede er inne på litt pussige ting: Utenfor håndballarenaen foregår det altfor mange forsøk på å prakke på tilskuerne kikkerter. Du leste riktig: Kikkerter. Har virkelig ballen i håndball blitt så liten at en kikkert er strengt nødvendig? Og hvorfor i alle dager er går alle selgerne rett til Thomas når de har en kikkert å tilby? Hva er det med Aleksander som gjør at han utstråler ”Han har garantert med seg en kikkert til enhver tid”?
Dagens lookalike: Kinesiske Steffen Tangstad. Kina-Steffen er kliss lik Norge-Steffen. Det er helt vilt. Han kunne når som helst stilt opp på norsk tv og gått for å være originalen. Mulig det er et lite problem med språket, men den sjansen er vi villige til å ta.
Dagens mat: Kjøttet vi fikk ut av hullet i en dør i en bakgate et stykke utafor allfarvei da vi ville se Argentina – Brasil på den ene ”restauranten” som hadde tv i strøket. Hva slags kjøtt det var, er umulig å fastslå. Men vi kan være skjønt enige om at kjøttet (?) var altfor mørt. Assosiasjonene går i retning hjerne, men vi håper på fugl. Hvilken som helst fugl egentlig.