Nord-Korea i Beijing

Vi fikk nyss om en Nord-Koreansk butikk her i Beijing. Problemet i en by hvor kart i beste fall er ekstremt unøyaktige, er altså å finne frem. Selv om to kvartaler på kartet ser like lange ut, kan forskjellen kjapt være tjue minutter til fots. Men etter å ha somla oss inn i en liten møkkete klynge med skeive kvartaler, nesten blitt påkjørt et titalls ganger, gått inn i en bakgård forbi en sliten politistasjon, noen hauger søppel, tjue rustne sykkelvrak og funnet et skilt som viser oss veien mot noe som ligner noe Nord-Koreansk, var vi endelig på sporet.

Vi åpner døra og befinner oss i en ordentlig gammel hotellresepsjon som kan minne om den mer slitne varianten du kan snuble over i en halvveis forlatt engelsk industriby av typen Sheffield. Gamlefar i resepsjonen kan ikke et eneste ord engelsk, men peker på et skilt for å hjelpe. Der står alt skrevet på kinesisk, så vi står fortsatt på ganske bar bakke. Vi tar sjansen og går opp trappene, kun for å finne en dør hvor vi bes ta kontakte resepsjonen.

Heldigvis dukker Gamlefars kone opp som en reddende engel og tar oss med inn i det aller helligste. Hun fomler fram et tokilos nøkkelknippe og gikter seg opp trappene. Hun knirker seg ned på kne for å åpne de upraktisk plasserte låsene på gulvnivå. Døra åpner seg og der lyser den mot oss: En teppebutikk… 

Av alle ubrukelige ting nordmenn på tur i utlandet tar med seg hjem, er tepper det aller mest idiotiske. Man kjøper ikke tepper i utlandet. Hvorfor? Fordi de har verdens mest ukurante fraktfasong, de veier alltid mer enn man skulle tro og når du kommer hjem med din nye støvsamlende rull, er den ikke i nærheten av å være så fin som du trodde. Men siden du betalte overvekt på flyet og har drassa med deg den sylinderformede rullen med dritt over et par kontinenter, forsvarer du bomkjøpet til den dagen du dør. Drit i om ungene blir mobba på skolen, om vaskehjelpen steiker katta di og mannen din velger å plante et tre ut av brystkassa: Teppet ditt er det ingen som kødder med. 

Tilbake til teppebutikken: Vi låses inn i den ubevoktede teppesjappa av Gamla, og før vi rekker å bli altfor skuffa viser hun oss heldigvis inn på bakrommet. Og for et nydelig bakrom!

Veggene er dekket av Nord Koreanske propagandamalerier og fotografier. De signerte bildene av Nord Koreanske fotballspillere koster mer enn en nyretransplantasjon og de største maleriene kan dekke kostnadene til Vancouver-OL i 2010, men de er nesten verdt det.

Før oppstartspipet fra airconditionen har rukket å pipe ferdig, har vår rynkete venninne allerede forduftet og overlatt et lite stykke Nord-Korea i våre hender. Rommet er ca 8 kvadratmeter, men det går fint an å tilbringe en time her inne. Propagandapostkort, propagandablader, propagandapins og Kim Il Sungs samlede verker er til salgs. Plutselig var vandringen igjennom skitne bakgater i 34 grader og brennhet sol så veldig verdt det.  

Og kaffekoppen med de vaiende Nord-Koreanske flaggene kommer nok til å gjøre seg fryktelig godt på kontorpulten når vi kommer hjem.

 Dagens skilt: Trompet forbudt. 

Dagens TV: Trond Kirkvaags rollefigur som sossetassen Jacob Winche-Lanche fra Montebello lever videre på kinesisk TV. Programlederen for et kolossalt OL-show på statskanalen CCTV er som snytt ut av nesa av Winche-Lanche. Det er nesten skummelt. Han har det samme gufne smilet og de sammentrykte øyenbrynene og sitter der et par timer hver kveld og trøkker seg igjennom intervjuer med hver eneste kinesiske gullvinner pluss en og annen malplassert amerikansk kvinnelig turner. Tolkene de bruker klarer ofte ikke å oversette spørsmålene hans og da ler han sin helt egen nedlatende latter. Alle intervjuene foretas samtidig som romantisk, men pompøs, musikk spilles i bakgrunnen. Den eneste variasjonen er når Kinas Winche-Lanche sier noe artig. Da understrekes de komiske poengene med, ja du gjettet riktig, tilsvarende komisk musikk. For å gjøre opplevelsen enda underligere, er det kliss umulig å gjette programlederens alder. Den er et sted mellom 37 og 68. Men den sveisen kan ihvertfall umulig være laget av hår.