Tid for klisjéer om Kina

En grønnkledd kinesisk elitesoldat med skarpladd våpen respekteres naturlig nok 100% her i Beijing.

Det nye spyttereglementet som handler om å ikke gøgge halvkilos halsbuser absolutt overalt respekteres ca 80 %.

Når det gjelder bilisters respekt for fotgjengere som krysser gaten på knallgrønn mann, havner prosenten helt nede på 3, kanskje 4 %.

«Jasså du har grønn mann? La meg se om jeg kan meie deg ned.»

Vi vet dette er en stor og bortimot ferdigfortalt klisjé altså: Vestlige journalister som gnåler om trafikk i utlandet. Men ærlig talt!

Bussene ligger på hornet når de kommer i 70 km/t over fotgjengerfeltet hvis en myk trafikant har vært så frekk å finne på å bevege seg over de hvite stripene i asfalten, etter signal fra Herr Trafikklys.

Trafikklys er pynt. Hverken mer eller mindre.

Vi har vært her i halvannen uke og syns det er urealistisk og på grensen til feil at vi ikke har blitt truffet av flyvende mennesker ennå. Vår løsning på problemet med de kaklende gale bilistene som tydeligvis skyller ned rabieskakene sine med amfetaminmelk til frokost hver jævla dag, er å gå på rødt lys. Da er du av en eller annen grunn langt tryggere.

Man har hørt litt av hvert om taxisjåfører i asiatiske land, men her i Beijing kjører de nogenlunde sivilisert i forhold til skrekkhistoriene man har fått servert. Også dette er en klisjé. Men nok en gang: Ærlig talt altså!

Problemet her er at de sjelden vet hvor ting er. Kanskje ikke så rart i og for seg når man vet proporsjonene på dette beistet av en by. Det som vises som et lite kvartal på kartet, tar i realiteten 25 minutter med fly og består egentlig av fire bydeler, seks sjukehus, verdens tredje største dyrehage, et eget værsystem og et hittil uoppdaget språk.

Men til tross for disse enorme avstandene, syns vi det er et par ting disse kjedespyttende gutta bak rattet burde kunne finne ganske greit. OL-arenaene går enkelt nok for flesteparten. Flyplassen ligeså, men så begynner det å lugge. 

Vi bor rett ved hovedtogstasjonen. Bokstavelig rett over gaten. Bygget er gigantisk. Oslo S ser ut som ei kvise på rumpa til et lubbent nesehorn i forhold til Beijing S, eller Beijing Zhan som det egentlig heter. Stasjonen er byens suverent største og belysningen er den kraftigste som er benyttet i hele den østlige verden. Romfergen Challenger navigerte sannsynligvis utifra gjennskinnet fra dette bygget. Til tross for dette er ikke én eneste taxisjåfør her i byen i stand til å finne dette betongjuletreet uten å bruke ti minutter med et kart i fanget akkompagnert av banning, harking og demonstrativ spytting ut av vinduet. Fire av de fem gangene vi har tatt taxi hjem her, har vi vært under 5 minutter unna med bil og ikke én eneste gang har det gått greit.

Men du verden så moro det er.

Det viser seg at det heller ikke er lov til å kaste verktøyet sitt i søpla på dassen utenfor rostadion. Da blir det nok å bære på den gamle skiftenøkkelen et par dager til. 

Deilig TV-øyeblikk: En mor smører inn sitt fire år gamle barn med en vidunderkrem. Barnet vaskes, tørkes og blir plutselig smørblid. Hvorfor det? Joda, hudblekingskremen fungerte som den skal og nå slipper vesla den ubehagelige og naturlige kinesiske hudfargen. Jippi!

Dagens lookalike: Det kinesiske Drammen Sykehus. Drammen Sykehus er ikke en arkitektonisk perle her heller.

Dagens middagstips: Kokt dyresnute. Uvisst hvilket dyr, men tror (og håper egentlig), at det var snakk om grisesnute. Det fulgte med litt fjes og tenner også. Kokt i tomat.

Bon apetit.

Vi sees her og hver dag under OL på P3 klokka 12