Det er noen vakter i Beijing. Tror antallet vakter og frivillige har passert antallet sykler akkurat nå. Siste estimat på sykkelfronten ligger på 4-5 millioner og antallet frivillige og vakter ligger rundt 1,2 millioner. Så allerede i denne bloggens setning nummer tre har vi tilbakevist påstanden i setning nummer to. Ikke dårlig.
Flesteparten av de som passer på noen eller noe her i OL i Beijing, gjør en strålende jobb. Det er for eksempel aldri mulig å gå seg bort i de mer sentrale strøkene her fordi det står en blid og blåkledd funksjonær hver tiende meter, klar til å hjelpe deg med hva enn du måtte slite med. Gutta med maskingeværene og de flotte hvite tanksene som står utenfor presseområdene og stadion gjør helt sikkert en finfin jobb de også, men vi tør ikke gå og spørre. Gutta i blå og grønne vaktuniformer er også off-limits, men vi tar sjansen på at de driver med noe samfunnsnyttig.
Men innimellom, eller rettere sagt hvert tiende minutt, ser vi en eller annen stakkar som har en fryktelig kjedelig jobb. Her er topp 4 så langt:
-Hun som gir oss servietter i pressekantina.
-Han som passet på en diger åker langt ute i ingenmannsland. Han hadde satt opp et bord og fått seg vakttørkle rundt armen.
-Den grønnkledde mannen i givakt som passer på at ingen klatrer over et 5 meter høyt gjerde dekket av piggtråd ved beachvolleyballarenaen. På andre siden av gjerdet er det en kilometerlang ny sikkerhetssone som også er fullstendig dekket av vakthold. At noen forserer dette gjerdet er like er like sannsynlig som å få Mao på kroken når du fisker.
-Vår favoritt: Han som passet på en busk (se bildet over). Han passet faktisk kun denne busken. Og all den tid det er jobbeskrivelsen hans, gjør han en helsikes god jobb.
Å få mulighet til å følge roregattaer fra sykkelsetet er nok det som trekker flest folk til rotrenerbransjen.
Etter at vi beskrev ubehaget av å være på sandolleyball tidligere i uken, var det en som skrev i kommentarfeltet under innlegget vårt at vi var «utakknemlige nordmenn». Sansynligvis fordi vi bør være takknemmlige for å være tilstede på en OL-øvelse i det hele tatt. Og det er vi. Takknemlige altså. Vi vil nødig virke utakknemlige en gang til, så vi får prøve å veie våre ord på en litt bedre kalibrert vekt i dag.
Roing er veldig gøy. Særlig på TV og hvis nordmenn gjør det bra. Olaf Tufte er en stor stor norsk idrettshelt.
Vi var tilstede på det imponerende rostadion i går og må få si at det et finfint annlegg. Vi har overhodet ikke en milimeter å utsette på dette med å oppleve roing live, men hvis noen skulle ha et problem med live roing, så er det muligens fordi det nesten ikke er noe action å få med seg. Du kan følge med på storskjerm, men tv har jo de aller fleste hjemme allikevel. Og plutselig er de der: De staute mennene og kvinnene som hakker løs på vannflaten med de digre kjeppene sine. Et flott syn, men når man som vi er 250 meter fra mål, går man glipp av det viktigste: Målgangen.
Men vi klager ikke vi. Både ventingen, heten, mangelen på action og de kraftig duftende toalettene var deilige og alt var perfekt.
På vei hjem fra roarenaen så Aleksander en svart mann for første gang i sitt liv og klarte ikke å slutte å stirre.
Dagens tv-øyeblikk: Hun som gråt til en tilsynelatende lyttende kakadue i fire og et halvt minutt i det som sannsynligvis er en ganske upopulær såpeserie. Det første minuttet stående. Det andre på kne med armene utslått. Gråten var her gått over i gråtende jamring. Neste minuttet foregikk liggende med armene utstrakt opp mot Herr Kakadue. Så kom halvannet minutt med grining og gisping etter luft. Så døde hun. Tror vi. Rulleteksten kom ihvertfall.
Dagens menysnacks: Friterte andeansikt. Andefjesene smiler til deg med vidåpne øyne. Dekket av crispy frityrfett selvfølgelig.
Snakkes i morra. Her og på p3 klokka 12.
Var i Kina for et par år siden, og kom over en person som mest sannsynlig hadde tidenes kjipeste jobb. Jeg gikk inn på et toalett for å late vannet, og ble møtt av en fyr inne på toalettet som nikket høflig. (Hadde da vært en uke i landet og var blitt sånn passe vant til at standardene kunne variere en smule. Hullene i gulvet var overraskende i starten, men ble akseptert etterhvert – et godt minne er fra et annet toalett hvor jeg snur meg i det jeg er ferdig med pissoaret og ser rett på kompisen min som akkurat da slipper en brun ørret ned i bekken. Dører i båsene? Neida, trengs ikke i Kina :). Uansett; til poenget – jeg gjør det jeg skal i pissoraet og skal til å kneppe igjen buksa, da jeg merker en skygge bak meg. Der står førnevnte mann med et stykke papir slik at jeg kan tørke meg. Jeg tar høflig imot, tørker meg og ser etter et søppelspann. Jeg ser ingenting. Det er da denne mannen strekker ut handa og tar papiret tilbake. Hm.
Herre gud! Haha!
Men overlevde ørretten?
Kan det tenkes at det gir status å være OL-vakt? Selges det vaktutstyr på svartebørs slik at man kan lure seg til en vakttittel?