«Dyr med et forferdelig utseende, skittensvart farge, dumme og klumsete i sine bevegelser. » Slik beskriver Darwin haviguaner i The Voyage of the Beagle. Vi er så heldige å ha disse dyrene i bakgården vår. Spesielt søte er de kanskje ikke, men dumme er de på ingen måte.
På tross av de lite flatterende ordene Darwin serverer om haviguanene, fascinerte de ham tilstrekkelig til at han skrev mye om dem i sin reisebeskrivelse. Ikke minst forteller han om et noe merkelig eksperiment.
Iguankasting
”En dag tok jeg med meg en haviguan til et basseng tidevannet på sitt tilbaketog hadde lagt igjen, og jeg kastet den ut i bassenget så langt jeg kunne flere ganger. Hver gang returnerte den i en rett linje til det stedet hvor jeg sto”
Adferden til iguanen Darwin kastet og kastet, er et godt eksempel på hvor uredde mange dyr er mennesker på Galápagosøyene.
I millioner av år fikk dyrene på øygruppen utvikle seg i isolasjon. Da mennesket plutselig dukket opp, var det ingen ting i instinktene deres som fortalte dem at vi kunne være farlige for dem.
Denne manglende frykten for mennesker har blitt flere dyrs bane på Galápagosøyene.
Fortsatt er mange dyr på øygruppen bemerkelsesverdig lite redde mennesker. Men de siste tiårene har flere og flere dyr begynt å utvise større forsiktighet.
Konsekvensene av menneskets tilstedeværelse på Galápagos blir stadig mer tydelig.
Unik livsform
Haviguaner er endemiske til Galápagosøyene. Som så mange andre arter på øygruppa, har den tilpasninger som gjør den helt unik.
Arten er for eksempel den eneste øgla i verden som finner føden sin i havet. Og øverst på menyen står grønnalger.
Som kaldblodige organismer, er det svært begrenset hvor lenge iguanene kan oppholde seg i vannet før kroppen har mistet så mye varme at de må trekke opp på land igjen.
Med et slikt utgangspunk kan det virke som en dårlig løsning å måtte hoppe ut i et kaldt hav for å finne mat. Likevel er haviguanene godt tilpasset sitt noe uvanlige levesett.
Godt tilpasset
Iguanenes sorte overflate absorberer mye varme fra sola. Dette hjelper dem i å få varmen tilbake i kroppen etter et lengre opphold i vannet. Haugevis av iguaner som solbader på de sorte lavasteinene i fjæra, er derfor et vanlig syn på tilnærmet alle øyene i arkipelet.
Siden maten deres lever i havet, får iguanene i seg mye salt de må kvitte seg med. Egne kjertler i nesa sørger for å skille ut overskuddssaltet, og regelmessig ”nyser” iguanene saltløsning ut fra neseborene.
Haviguanen har også en relativt flat hale. Denne beveges fra side til side for å skape framdrift i vannet, og takket være sin flate bakpart er iguanene gode svømmere.
Urettferdig stempel
Darwin beskriver flere steder haviguanene som dumme dyr.
Hadde han vært klar over siste nytt fra forskningsfronten, ville han nok tenk seg om en gang til før han skrev i så negative ordelag om dem.
Gode lyttere
Mange dyr som lever i sosiale grupper, bruker komplisert adferd for å alarmere artsfrender om farer. Et vanlig eksempel er varselsang hos fugl, som informerer de andre individene i flokken om at det er fare på ferde.
En slik varselsang har galápagos-spottefuglen utviklet for å advare hverandre mot galápagoshauken. Også haviguaner står på menyen til galápagoshauken, men inguanene har ingen mulighet til å advare hverandre på samme måte.
Haviguaner er nemlig ikke i stand til å lage vokallyder.
Men haviguanene på øya Santa Fe har likevel funnet ut hvordan de kan redusere risikoen for å bli haukemat. Forskere har nemlig nylig funnet ut at haviguanene er i stand til å respondere på varselsangen til spottefuglene.
Haviguanen har rett og slett lært seg å lytte etter spottefuglenes varselsang: Når iguanene hører varselet fra spottefuglene om hauk i området, avslutter de solbadingen sin og rømmer.
Haviguanen er det første dokumenterte tilfellet av et dyr uten egen vokal kommunikasjon som kan respondere på varsellyder fra andre dyr.
Så fantastiske opplevevelser dere får med dere!
Og så bra at dere formidler det slik at dere pirrer nyskjerrighet og eventyrlyst. Disse Haviguanene ser jo ganske skumle ut så det var overaskende at alger står høyt på menylista. Beveger de seg klønete på land eller er de raske i farten?
Liknende «utnyttelse» av andre arter er vel ikke helt sjelden. Hvitkinngås på svalbard begynner straks å løpe mot vann når de ser rødnebbternene stupe mot bakken. Ternene stuper på fjellreven, men gåsa løper lenge før de kan se reven. Noe som gjør at små ikke flygedyktige gåsunger rekker å komme seg i sikkerhet før reven når dem. Gås er høyst vokale, men å utnytte og lære andre arters adferd til egen nytte er vel ikke helt uvanlig men et morsomt fenomen innen biologien.
Spennende lesninge denne bloggen deres – god tur videre!
Eirik
Hei Ellen
Som regel ligger de helt stille på steinene, men beveger seg av og tilsakte for å finne en solrik plass, gå ut i sjøen eller liknende. Noen ganger bykser de fra en stein til en annen, eller løper ganske fort over en kort avstand, for så å legge seg til igjen. Å si at de er raske, er vel ikke helt riktig, sammenliknet med andre arter iguaner, men det er langt fra klønete! Det miljøet de lever i – lavaklippene tett ved det harde brenningene – er de utrolig godt tilpasset. Når du skal beite alger fra fjellet under vann, med flere meter høye brenninger og sterk strøm, og deretter komme deg opp på sleipe steiner, går det ikke an å være klønete. De er simpelthen uovertrufne i sitt miljø; ingen over, ingen ved siden. Ikke på Galápagos i hvert fall. Virkelig klønete i disse miljøene er derimot vi!
Hei Eirik
Veldig artig observasjon du har gjort på Svalbard (eller er det et velkjent fenomen?). Dersom du har noen bilder som illustrerer dette, kunne du jo legge inn en lenke her. Var inne og tittet på bildene på hjemmesiden din her om dagen, og der er det veldig mye bra!