Vi skulle akkurat til å vende hjemover etter en lang og innholdsrik vandring i Itatiaia, da vi plutselig hørte rasling i palmekronene over oss. Etter lettere forvirring og en del mysing, viste seg at vi hadde funnet en flokk apekatter, nærmere bestemt luekapusiner (Cebus apella). Eller rettere sagt, de hadde funnet oss.
Hele situasjonen ble ganske komisk, egentlig. Begeistringen over å treffe noen av våre nærmeste slektninger, var selvsagt stor. Og det kunne se ut som om begeistringen var gjensidig. Den lille flokken på 4-6 individer virket nemlig like nysgjerrige på oss som vi var på dem. Hoppende fra tre til tre på en misunnelsesverdig grasiøs måte, kom de stadig nærmere for å ta oss bedre i øyesyn. Kanskje ikke så rart der vi sto og fomlet med kameraer og slet med et adrenalinnivå godt over gjennomsnittet.
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/xm0XZAYJX1s" width="510" height="420" wmode="transparent" /]
Men vi var ikke interessante nok enn at de etter fem minutter forsvant videre i trekronene. Vi skulle gjerne hatt dem der litt lenger! Dette er nemlig dyr som tilhører vår egen orden, primatene, og som vi har et nært slektskap til.
Tankeeksperiment
Det er cirka 40 millioner år siden linja som ledet til mennesket og linja som ledet til luekapusiner, skilte lag.
For å gi en pekepinn på hvor lenge dette egentlig er, la oss simulere et slektsstevne litt utenom det vanlige.
Tenk deg at du er på ferie i Kristiansand. Her vasser du sammen med din mor i strandkanten, og nyter sommerværet. Stopp så opp og tenk følgende:
Du tar din mor i hånden. I sin andre hånd tar din mor hånden til sin mor (din bestemor), som igjen tar hånden til sin mor (din oldemor) osv. På denne måten dannes en kjede av generasjoner, som leder bakover i tid, slektsledd for slektsledd, hånd i hånd.
For å unngå at dine forfedre skal bli våte, lar vi kjeden bevege seg nordover. Langt nordover. Tvers igjennom hele vårt langstrakte land, helt til vi kommer til Alta (se bildet under). Her lar vi kjeden snu, og vi fortsetter sørover igjen, parallelt med linja som allerede står der.
Felles opphav
Når den lange rekken omsider har nådd deg i Kristiansand igjen, vil du stå ovenfor en merkelig skapning som du kanskje vil tenke at du ikke har så mye til felles med. Men dette er altså din 3 millionte-tippoldemor! Og hun vil samtidig være en fjern tippoldemor for luekapusinene.
På ett punkt i vår evolusjonære historie eksiterer det altså ett individ (det du når står ovenfor på stranda i Kristiansand) som er vår og luekapusinapenes nærmeste felles slektning. To av barna til dette individet utgjorde startskuddet for to separate evolusjonære linjer. Disse linjene har gitt opphav til det vi i dag kaller menneske og luekapusiner.
Langs disse linjene har det skjedd enormt mye evolusjon. Hadde vi kunnet vandre langs vår egen linje mellom Kristiansand og Alta og betrakte våre forfedre, hadde vi for eksempel kunnet se den gradvise og fascinerende endringene som har skjedd de siste millionene av år vår utvikling.
Mer om dette skal dere få høre om seinere.
Dere er gode formidlere og pedagoger;). Formidling og kommuniksajon gjennom sammensatte tekster og interaktivitet omfattes av det nye tekstbegrepet i kunnskapsløftet og derfor er dette morsomt å bruke. I tillegg er noen av artiklene interessante når vi holder på med «det moderne prosjektet» i norsk på VG3.