”Kan du passe på kofferten min mens jeg stikker bort på radiohuset og henter pc’en din?”
Eiliv fra Schrödingers Katt er i Oslo noen dager og jeg er nede på Marienlyst for å skrive under kontrakten mellom Darwinekspedisjonen og NRK, og ordne de siste praktiske tingene før avreise.Mens jeg står og venter utenfor hovedinngangen glir blikket opp mot lønnetrærne mellom NRK-bygningene og nærmeste nabo mot nord, Biologisk institutt.
I løpet av få dager har bladene på trærne skiftet farge fra den sommerlige grønnfargen til flammende gult og rødt. Jeg har vært så travel de siste ukene at jeg knapt har fått med meg den fargeendring som trærne gir oss hver høst, men jeg blir brått minnet om at jeg på samme tid i fjor gikk rundt å tenkte på fargen på lønneblader hver dag i flere uker.
Eiliv er snart tilbake og mens vi går over mot TV-huset spør jeg om Schrödingers Katt noen gang har behandlet temaet ’høstfarger’.
”Nei, det kan jeg ikke huske – nei, jeg tror ikke det.”
Inni hodet mitt er jeg overentusiastisk, og allerede et godt stykke inne i mine egne tanker om høstfarger begynner jeg å fortelle om hvordan høstfargene kan være trærnes måte å kommunisere til insekter om deres generelle helsetilstand.
Vel inne i TV-resepsjonen er min fortettede fortelling ferdig, og jeg ser bort på Eiliv. Fullstendig vellykket kan nok ikke historien min ha vært, men det var jo tross alt en masse praktiske detaljer vi egentlig skulle ordne og Eiliv må jo også være dødssliten etter en grytidlig avreise fra Trondheim.
Mens jeg rusler opp til Biologisk institutt litt seinere på dagen spanderer jeg litt tid til å se på lønnebladene. Det er ikke alle bladene som har fått høstfarge, så det er stor variasjon mellom ulike trær, akkurat en slik variasjon som Darwin observerte mellom individer i de artene han studerte mens han reiste rundt i Sør Amerika.
For ganske nøyaktig ett år siden studerte jeg lønnebladene i den samme treklyngen i større detalj enn jeg har hatt tid til i år. En kveld jeg gikk hjem fra universitetet så jeg at nesten alle lønnebladene hadde en parasitt som heter lønnetjæreflekk (i år har nesten ingen blader på Blindern denne parasitten). Det er en sopp som lager svarte, runde flekker på bladene. Jeg så at noen av flekkene lå midt over en av nervene, eller ledningsstrengene, som stråler ut fra der stilken møter selve bladet, mens andre lå midt mellom nervene. Ledningsvevet er bladenes kanaler som fører vann og næringsstoffer mellom stammen og bladene.
Jeg plukket med meg noen blader hjem og så nøyere på dem. På bladene der parasitten vokste over nervene kunne det se ut som om dette hadde kuttet nervenes ledningsfunksjon. Dette er jo også ganske naturlig; når sopparasitten vokser inn i vevet til bladet erstattes dette av soppen, og når jeg kuttet bladene kunne det se ut som om ledningsstrengen var fullstendig tettet. Dette passet perfekt med en annen observarsjon.
På bladene der ledningsstrengene var kuttet av sopparasitten så det i de fleste tilfellene ut til at bladet forble grønt i den delen av bladet som lå utenfor en slik parasitt. Bladet hadde altså ikke klart å trekke klorofyllet, som gjør bladene grønne, tilbake fra noen deler av bladene der ledningsvevet var blokkert.
Til nå er vel alt jeg har nevnt enkle observasjoner som alle kunne gjort, men som kanskje ikke så mange ville finne bryet verdt å tenke mer over. Jeg derimot var i fyr og flamme, og de neste dagene samlet jeg flere bæreposer fulle av lønneblader og tok også bilder av flere hundre blader. Jeg føler meg ganske sikker på at det ikke er mulig å forstå hvorfor dette er interessant dersom jeg ikke hadde kjent til evolusjonsteorien.
Egentlig skyldes hele min interesse for parasitter på lønneblader og høstfarger tankene til den britisk evolusjonsbiologen Bill Hamilton og den unge studenten Sam Brown. En gang i oktober for litt mer enn ti år siden var Brown på jakt etter en masteroppgave, og banket en dag på døra til Hamilton på universitetet i Oxford.
Mens Brown forsøkte å forklare hva han hadde lyst til å arbeide med, tittet Hamilton ut av vinduet – på trærne i gata nedenfor. Hamilton snudde seg etter en stund, og sa: ”Jeg hadde en ide, men nå kommer jeg ikke helt på hva det var. Kan du komme tilbake i morgen?”
Dagen etter dro Brown tilbake til Hamiltons kontor på universitet i Oxford, og møtet kan neppe beskrives bedre enn det Brown gjør selv.
”Bill welcomed me with an enthusiastic ’Ah yes: TREES!’, and led me to his window. He pointed excitedly at this tree and that as I desperately tried to figure out what he was on about. Gradually he slowed down – or maybe I was catching up. Five minutes earlier I’d been looking down on a typical (if distinguished) English street in October; now I was dazzled by images of combat-trees flexing their muscles at the world. I was hooked.”
Hamilton hadde innsett at høstfargene kunne være noe annet enn en ren tilfeldighet. Han tenkte seg at det kunne være trærnes signal til insekter som legger eggene sine på trær om høsten.
Bladlus er en slik gruppe insekter som Hamilton tenkte kunne være særlig viktig. Bladlushunnene som flyr rundt om høsten for å finne et bra sted der eggene kan klekke neste vår, gjør – som alle andre mødre – sitt ytterste for å finne det best egnete stedet for barna sine. Trærne på sin side, ønsker selvsagt at bladlusene skal legge eggene sine alle andre steder enn nettopp på sine greiner.
Kort fortalt tenkte Hamilton at trærne med de mest iøyenfallende fargene signaliserer til bladlusene ”Jeg er sterk: med disse sterke fargene har jeg masse energi til å gjøre bladene mine uspiselige neste vår. Ikke land på meg – dra videre og finn noen som er svakere.”
Siden Hamilton og Browns første studier av høstfarger har det kommet kritikk fra andre forskere men også flere studier støtter teorien. Mitt største ankepunkt har kanskje vært at for at denne teorien skal være sann, trengs det en spesifikk mekanisme som gjør at signalet fra trærne faktisk viser hvilke trær som er sterke og hvilke som er svake. Dette har jeg tenkt på siden jeg første gang leste om teorien i 2002.
Da jeg så parasittene på lønnebladene på vei hjem fra Biologisk institutt på Blindern denne kvelden i oktober i fjor, falt plutselig flere brikker på plass, og det var derfor jeg ble så forferdelig interessert i disse svarte flekkene på lønnebladene.
På bladene jeg fant var ledningsvevet i bladene delvis ødelagt av lønnetjæreflekkparasittene. Der parasitten har ødelagt ledningsvevet får planten ikke nyttegjort seg den fotosyntesen som i et friskt blad tilfører planten energirike sukkerforbindelser. Når friske blader trekker det grønne klorofyllet tilbake om høsten, forblir de infiserte bladene grønne utenfor hver parasitt som treffer en ledningsstreng. Det er med andre ord en nødvendig sammenheng mellom friske trær og høstfarger!
Denne nødvendige sammenhengen mellom høstfarger og helse hos lønnetrærne, som jeg plutselig oppdaget på vei hjem fra universitetet en kveld for litt over et år siden, er ikke noe bevis for at trærne faktisk kommuniserer med insekter – at høstfargene som omgir oss hver høst og som vi kanskje tenker på som vakre framfor noe annet – men det gir sannsynliggjør det.
Uansett har høstfargene for meg blitt enda mer interessante etter at jeg leste om Hamilton-teorien for noen år siden. Og sjøl om jeg neppe hadde tenkt mye over de svarte flekkene på lønnebladene på vei hjem fra Blindern uten å kjenne til Hamiltons tanker, er det Darwins ide om evolusjon gjennom naturlig utvalg som ligger tilgrunn for alt dette; uten den ville ingenting av det jeg har beskrevet her gi noen mening i det hele tatt!
Når jeg nå går mellom flammende røde, oransje og gule trær om høsten tenker jeg at jeg kanskje går gjennom en visuell kakofoni der trærne krangler om å rope høyest; ikke kom hit – dra et annet sted!
Kanskje.
Jens Ådne Rekkedal Haga