Monica besøker farens fødeby Casablanca
Monica Christiansen vokste opp uten sin far. Han ble kastet ut av Norge før hun ble født. Forsøk på å finne han var alle nytteløse. Til slutt fikk Monica beskjed om at hun bare kunne gi opp. Hun ville aldri finne sin far likevel.
En dag ringte Monica fra Haugesund i ren fortvilelse til Tore Strømøy og Tore på sporet. Da hadde hun nettopp fått vite at det var umulig å finne faren hennes. Tårene rant da hun fortalte Tore sin historie. Ingenting er vel helt umulig, trøstet Tore og fikk Monica til å fortelle det hun visste. Etter denne praten satte Tore i gang et søk etter Monicas pappa, men også han skulle etter noen års leting begynne å skjønne hvorfor andre hadde sagt at det var en umulig sak.
Innvandrer
Abdelkader Rachchag kom til Norge på 1960 tallet som en av de første arbeidsinnvandrerne fra Nord-Afrika. Marokkaneren fikk jobb på et kjøkken i Oslo, og møtte Monicas mamma der. Men før barnet ble født, ble Abdelkader kastet ut av landet. Da han kom tilbake til Marokko skrev han flere brev til Norge. Og da datteren ble født ba han mora ta med barnet og reise ned til han for å gifte seg. Men Monicas mor kom aldri til Marokko. Over 40 år senere bestemmer Monica seg for å gjøre et siste forsøk på å finne mannen hun har lett etter så lenge.
Jeg har ikke sett alle programmer i denne serien, men jeg er fornøyd med den utvikling som har vært i Tores fortellerstil, som tidligere har vært slitsom fordi den var så forutsigbart og gjentakende. I denne serien har det vært mange gode kommentarer som har definert synsvinklene på en fin måte. En ser gjennom sine egne «fordommer» og sitter tankefull tilbake. Ikke bare fordi jeg gråter med, men fordi identitet og verdier skinner så klart igjennom. Monicaprogrammet var glimrende slik. Vi trenger slike programmer, sier jeg som rasjonell jurist. Et viktig element er at Tore framstår som et menneske med integritet og evne til nærhet. En brennende sjel? Hvem andre skal fortelle disse historiene like bra når det først skal være en personlig fortellerstil. Liit Erik Bye- preg over Tore der. – Så jeg ser gjerne mer av Tore – på eller utenfor sporet.
tore.pa.sporet@nrk.no Hønefoss 30.01-13
Ja, Tore.
Jeg går ikke glipp av et eneste av dine programmer.
Og jeg gråter salte tårer og ligger våken det meste av natta etter.
Jeg er dypt rørt over dine programmer og folks historier, men jeg har også
vært skuffet over deg i mange år, etter min henvendelse til deg.
Tilbakemelding i 85 lød ca slik: «Takk for henvendelse. Du er arkivert».
Jeg torde ikke skrive mye fordi min mor levde, og jeg var ikke kommet over sjokket.
Redd for at noen skulle støte meg vekk, å få greie på min herkomst.
Det var bare min mor som ikke ville se meg sine siste 26 år.
Du, var mitt siste håp.
Trodde jeg.
-Jeg fikk i 84-85 helt tilfeldig, greie på at jeg bodde sammen med pleiefar, og ikke far.
Jeg prøvde alt, følte jeg, for å finne min biologiske far, men uten hell.
-Så, i ca 2010 – fikk jeg kontakt med en slektsforsker.
Etter om lag et år fikk jeg svar. Min far var død i ca 1976, så det var uansett for sent.
Men, jeg har en bror, og vi har hatt skrive-kontakt på google i tiden etter.
Roland lever nok mer beskjedent enn vi kan tenke oss, og han er alene uten fam.
Som han skrev i første brev til meg;
«Å jeg som trodde jeg var alene i verden, og så har jeg en søster i Norge».
-Jeg har hatt et veldig stort ønske om å treffe min bror Roland.
Men etter en ryggeskade, og mine 70 år, selv om jeg er forholdsvis sprek,
tør jeg ikke legge ut på reisen alene. Og jeg kan ikke språk.
Stedet ligger nemlig i Baden i Tyskland, så det er umulig for megå komme dit.
-Men jeg kan ikke la vær å tenke på at, for 25 år ca – kunne jeg faktisk fått hilse på
to brødre, men nå ingen.
Mine barn forstår ikke et plukk av mitt behov for å ta denne turen.
-Er det liksom noe å bry seg om det da. Men jeg har tross alt en bror der ute.
Så – kom ditt program med Ruth Breen og Fochs, og det var Fochs som tilslutt
fant min eneste slektning for meg.
Min mor fortiet dette i alle år, så jeg har bare hatt pleiefamilie.
Hun var enebarn og pleiebarn selv.
Men kjære deg. Går det an å leie deg til å hjelpe utenom din program-serie?
Er litt engstelig for at du blir arbeidsledig nå etter programmet forstår du.
Ev. har du et forslag for meg ville jeg blitt veldig glad.
Med vennlig hilsen
Gerd Vigdal
Mob 93030920 – Adr Eikliveien 40, 3511 Hønefoss
E-mail altiboks@hadeland-energi.net
Kjære Tore
Ingen i Norge har gjort like mye som deg når det gjelder å fokusere på viktigheten av å kjenne sine røtter. Tusen takk for den jobben du gjør med å synliggjøre dette gjennom programmene dine. Du er et viktig korrektiv for at vi ikke skal glemme for eksempel FNs barnekovensjon og at barn har rett til å kjenne sine foreldre.
Programmet i går var sterkt og godt som de andre, og det ble ikke minst veldig bra TV. Jeg har også forståelse for at dere ikke forteller hele historien i programmene deres, og vi gikk for eksempel ikke vite mye om bakgrunnen for at Monicas mor ikke ville flytte til Marokko.
Imidlertid, etter å ha sett programmet, tror jeg Monica skal være glad for at moren ikke flyttet til mannen i Marokko. Jeg er på ingen måte i tvil om at broren Muhammed var oppriktig glad for å finne sin søster, men samtidig kan det ikke være noen tvil om at han også er en islamist. Nå må jeg legge til at jeg har bodd på landsbygda i Pakistan med mange hyggelige islamister i 2002, men vi bør ikke ha noen illusjoner om hva slags totalitær ideologi de representerer.
Når jeg ser hvordan svigerinnen gjemmes under et telt, eller niqab, kunne det vært en risiko for at Monica også ville vokst opp med restriksjoner som ikke hadde vært i overensstemmelse med norske og vestlige frihetsidealer. En ting er å komme ned til et eksotisk land som turist, men for spesielt en kvinne blir det noe helt annet å leve i en islamsk kultur.
Jeg merket meg også at kvinnene som bodde med Abdelkader i Bremen også brukte hijab, ikke like ekstremt som Monicas svigerinne i Marokko, men de lever likefullt i en islamsk kultur som vil være problematisk for de av oss som setter pris på vestlige frihetsidealer. Likevel ser jeg at søsteren Nadia ikke dekte håret på islamsk måte, og derfor har jeg ikke grunnlag for å påstå at Abdelkader er en islamist, selv om jeg heller ikke kan utelukke det.
Programmet i går gjorde likevel at jeg reflekterte over mange vestlige kvinner som blir hodestups forelsket i en kjekk, mørk mann fra en islamsk kultur. De har kanskje et ønske om å fremstå som multikulturelle, men jeg tror mange av disse kvinnene ikke i tilstrekkelig grad reflekterer over kulturkonflikten mellom islam og vesten.
Men tusen takk for ditt fokus, Tore.
Hvordan gikk det med Monica Christiansen. Holder hun kontakt med sine slektninger fortsatt, eller ble det med det ene besøket.