Bilde: Malfryd Biekkolas far var partisan under krigen og bodde langt inne i Sovjetunionen i 5 år. Det gjorde også mange andre finnmarkinger. Søndag får du høre den ukjente og dramatiske historien i Tore på Sporet.
Da tyske soldater inntok Norge i 1940 rømte mange mennesker i Øst-Finnmark over grensa til Sovjetunionen. Flere av dem kjempet også i den røde arme. De partisanene som overlevde krigen, ville ikke si noe om hva de opplevde i Sovjet, av frykt for represalier. Malfryd Biekkola (bildet) sin far var en av dem. Først lenge etter hans død hørte Malfryd rykter om en bror eller en søster i Russland. Dette får du høre mer om i Tore på Sporet søndag 22 november.
Viulf Jensen fra Kiberg, var en av flere hundre øst-Finnmarkinger som rømte over grensa i øst da krigen kom. Han var i Sovjetunionen til sommeren 1945. Etter krigen giftet han seg og fikk to barn. Men han fortalte aldri noe om hva han hadde opplevd under krigen. Trolig skyldtes det frykt for represalier fra KGB og russisk etterretning. Også norsk etterretning fulgte nøye med partisanene etter krigen. Viulf Jensen satte bort barna sine da kona hans døde så alt for tidlig. Først i voksen alder møtte datteren Malfryd faren sin igjen. Men han døde uten å si ett ord om opplevelsene sine i Sovjetunionen.
Bilde: Stig og Malfryd Biekkola ringte mange før de fikk bekreftet ryktene fra krigen.
Lenge etter farens død får datteren Malfryd høre rykter om hva som hadde skjedd med faren i Sovjetunionen under krigen. Det kommer fram at mange av dem havnet i en by langt bak Uralfjellene. Det ble som en trygg norsk koloni mens krigen raste. Malfryd hører at faren også kom dit. Senere begynner også ryktene å gå om en datter i Russland.
I tiden etter krigen, opplevde russlandsfarerne i Finnmark en overvåkning uten sidestykke i norsk historie, samtidig som de også hadde KGB og den russiske etterretningstjenestens blikk mot seg. Folk ble mistenkt for å være spioner, og frykten for represalier var tung å bære for mange.
Bilde: Kiberg i Øst-Finnmark, stedet hvor Viulf Jensen kom fra. Herfra dro mange sovjetsympatisører over til Sovjetunionen da tyskerne angrep Norge, og mange av partisanene kjempet i den røde arme under krigen. En god del av dem kom aldri tilbake til Norge.
heia eg er i fra vardø
I boken «Mennesker ved en grense» av Morten Jentoft er det fortalt godt om partisanene som dro til Russland. Den boken anbefales!
Meget interessant reportasje. På slutten av av 1980-tallet intervjuet jeg Signe Eriksen som var gift med partisanen Trygve Eriksen. Hun fortalte om tiden i landsbyen Plodajodogny utenfor Sjadrinsk og reisen dit som tok hele tre uker på en krigsdisponert jernbane. Signe, som jo oppholdt seg der sammen med Viulf Jensen, opplevde tiden som god. De norske hadde sitt eget jordbruk og fikk også utbytte av det når innhøstingen var over.
Nå fikk jeg veldig lyst å reise til Plodajodogny!
Takk, Tore og Morten!
Flott reportasje. Fortellingen bidrar til å sette fokus på partisanenes innsats under 2. verdenskrig. Det er en viktig del av vår krigshistorie som har blitt fortiet alt for lenge. Riktig nok fikk partisanene sin offisielle anerkjennelse ved hhv. kong Olav og kong Harald ved minnesmerket i Kiberg, men de ble liksom ikke «gutta på skauen» likevel. Jeg bodde i Kiberg fra 1965 til 1968 og ble kjent med flere som hadde vært partisaner under krigen. De var ikke akkurat typene som fremhevet sin egen innsats; var kanskje ikke så artikulerte og likte seg ikke godt i rampelyset. De var «enkle» arbeidere og fiskere, og mange ble utsatt for overvåking og forfølgelse i mange år etter krigen, som i etterpåklokskapens klare lys ofte var ukvalifisert og preget av et unyansert fiendebilde. Så lenge det er Hjemmefrontmuseet som har enerett på historiefortellingen fra 2. verdenskrig, vil inntrykket være at motstandskampen i det vesentlige foregikk foregikk i Oslo 2.
Denne reportasjen, og mange fleire har eg tatt opp på video, GANSKE ENKELT FORDI DEN ER LÆRERIK OG INTERESSANT!!!!!!!!!