Tid for andeblodsuppe

I dag var vi på restaurant på et kjøpesenter, og på veien møtte vi disse som sto og mimet til dårlig musikk. Det var ikke et spesielt populært tilbud.

En av de første tingene folk lurer på når du er i Kina, er ”har dere spist hund?” Svaret er et rungende nei, niks, overhodet ikke. Og det kommer ikke til å skje heller. Og hadde vi hatt lyst på bikkje, er det litt mer vrient enn det var for et års tid siden. Myndighetene har i anledning OL satt i gang tiltak for å redusere voffespisingen. Det hjelper visstnok en god del på omdømmet til Kina i utlandet. Vi er i stand til å være enig.

Er du derimot fortsatt litt fysen på litt hundejuice, er Korea landet å besøke. Hundejuicen spes ut med proteiner og et par aromaer for å tone ned den sterke hundesmaken.

Men det er ikke bare hund som er pussig på smaksfronten her borte, og til lunsj i dag var det på tide å se frykten rett i øynene og gyve løs på en av hælvetessuppene vi har sett på menyene. Denne bloggens faste lesere håper nok at valget falt ned på den nydelige duesuppa vi avbildet tidligere i dette mesterskapet, men vi må nok skuffe dere der. Men trøsten er nær: Vi gikk for denne her:

Dette er en andeblodsuppe. La oss bryte opp dette ordet i dets tre sexy deler:

1.     Suppe

2.     Fra en av andens viktigere bestanddeler

3.     Nemlig det deilige blodet

På bildemenyen ser suppeskåla liten, nesten søt ut. I virkeligheten er den stor nok til å romme en basketball. Her har vi med flere liter andeblodsuppe å gjøre. Hadde Jesus hatt så mye mat for hånden hadde han kunnet mette et helt kontinent og ikke bare leirskolen ved vannkanten.

Suppa er ganske blank, men de store firkantede bitene som dupper oppi er et skremmende syn. De ser litt ut som skiver fra en kloss sjokoladepudding, bare litt rødere og litt gråere. Dette må være blodet fra minst to ender, og vi må dessverre si at Herr og Fru Kvakk-Kvakk smaker dårlig. Skammelig dårlig. En katastrofe. En hån mot både and og menneske.

Selve suppa smaker svette.

Kokende svette, med fettperler som gir leppene gløden til en døende mann.

Suppa er bare jævlig. Verken mer eller mindre.

Problemet er blodkladdene.

De er seige men glatte. Tennene må virkelig jobbe for å komme seg igjennom materien, og for hvert tygg klemmer en slintre seg opp i mellom noen av jekslene. Smaken er en blanding av en livløs tå, svak oppkast, snørr og buljong. Vi er begge vriene å få i brekningsmodus når det gjelder mat, men her setter alle halsens reflekser i gang. Andeblodet hakker seg fast i brekningspunktet og jukker taktfast løs på svelget i et forsøk på å få oss til å returnere maten. Den eneste luka som har åpna seg hittil, er den man sitter på, men takluka står parat.

Heldigvis ble vi servert rikelig.

Akkurat nå sier vi ”aldri mer!”, men om et par dager skal den utenomjordisk kjipe duesuppa til pers. Man kan da ikke reise helt til Beijing uten å spise mat som smiler til deg.

Dagens lookalike: Kinesiske Kristian Valen er mye på tv nattestid. Kina-Kristian selger klokker. Hjelpemiddel? Skriking selvfølgelig.

Dagens TV: De som leste vår første blogg fra Beijing husker kanskje at det gikk en dramaserie på tv her som involverte en mann som var halvt gris og som skulle brennes på et kors. Nå viser det seg at menneskegriskonseptet er en av bærebjelkene i kinesisk fjernsyn. Hver eneste dag dukker det opp en ny fyr med grisesnute og blafrende kjempeører. Og nesten hver gang jages han av horder illsinte mennesker, enhjørninger eller romvesener. Det er ikke høykvalitet, men for et utrent europeisk øye er det stor underholdning.

Dagens mat: Er det noe tvil? Seriøst?

Snakkes i morra både her og på p3 klokka 12.