Mao, navlemassasje og kinesisk åpning

Nå er det bare et døgn igjen til den grandiose åpningsseremonien her i Beijing, og FK Sport er ikke i nærheten av å ha vendt seg til den kvelende heten her borte. Likevel tok vi turen til Den Himmelske Freds Plass for at Thomas skulle få bli avbildet ved verdens største plass. Tidligere milepæler i Thomas fotosamling er blant mye annet: Verdens lengste benk, verdens største spark, verdens største marsipangris og verdens største termometer.

Og nå: en lykkelig fyr og svett fyr fra Follo har også verdens største plass i samlinga si.

På Den Himmelske Freds Plass kan man, i tillegg til det digre bildet av Mao, se den lokale sommermoten for menn: T-skjorta brettet opp til rett under brystmuskelen. Her skal buken, men ikke titsa svinges rundt i et forsøk på å senke kroppstemperaturen. Det er både stygt og neppe særlig effektivt. Men populært er det ihvertfall.

En annen noe ubehagelig mote, er det de aller minste barna som står for. De har på seg helt vanlig babytøy der de dingler i armene til mor og far og aner ingen fare. Men det er en liten. men allikevel ganske stor, forskjell fra «vanlig» barnetøy. Her kjører de med fransk åpning på buksa slik at babypenis flagrer i vinden. Dette er nok for å kompensere for de manglende bleiene, men likefullt veldig lite behagelig å se på.

I tillegg traff vi på disse fyrene, som nok har planer om å lage et brukbart fyrverkeri når OL åpnes.

Det er vanskelig å vite hva alle slags kroppsbehandlinger går ut på her i Beijing, men det er noen kjente klassikere hjemmefra. Vanlig kroppsmasasje, fotmassasje, aromaterapi. Men i tillegg til disse regulære behandlingsformene, kan det bys på en navlemassasje. Vi gjentar gjerne: Navlemassasje. Et fremmed menneske skal altså fingre og massere navlen din.

I bytte mot penger.

Dagens lookalike:
Den kinesiske utgaven av Jack Osbourne, sønnen til Ozzy. Han var kliss lik Jack fra hans aller mest utrente peiode, men altså med en annen hudfarge og en annen kjæreste.

Dagens TV-program:

En sceneoppsetning med llen kyd og svært lite folk i publikum. Hovedrollen er en dame med krittvitt skjegg ned til tissehøyde som sang falskere enn sedlene man prøvde å lage med tusj og papir i barnehagen.

På hodet hadde hun to digre følehorn slik som hummeren har og i panna hadde hun en klase cherrytomater. Hun jamret og rauta i et kvarter, med armene slått ut til siden og med et blikk som tryglet «ikke tygg på katten min». I løpet av kvarteret som sneglet seg avsted, falt de andre skuespillerne døde om på scenen en etter en, før skjeggekjerringa sto igjen helt alene med masse pustende lik strødd rund seg. Vi fikk bare med oss slutten, men regner med at de foregående 75 minuttene var like gode.

Dagens menydelikatesse: Stuet grisehjerne.

Bon apetit. I morra braker det virkelig løs.