Isabell Henriksen 20 (i midten) er en sommerfugl i vinterland, brakt til kalde Norge fra Libanon mot sin vilje da hun var bare 8 år gammel. Hun kom til det som ble kalt et godt liv. Det ble ikke helt som planlagt. Ti år senere lengter hun fortsatt hjem til mamma.
Isabell Henriksen ble døpt Racha da hun ble født i Libanon. Hun var ett av sju barn i familien, som vokste opp i vanskelige kår. Da Racha var 8 år gammel, ble hun en dag hentet av mora og tatt med til flyplassen i Beirut sammen med fire av søsknene sine. Beskjeden var at hun skulle sendes til sin biologiske far som hadde slått seg ned i Norge. Han hadde forespeilet ungene et liv ut av fattigdommen, og mora var enig i at ungene ville få det mye bedre i rike Norge enn i fattige Libanon.
Sendt mot sin vilje
Selv om ungene gråt og ikke ville reise fra mora si, ble de satt på flyet og tatt imot i Norge av faren. Etter to år med flytting flere ganger, problemer med språk, tilpassing sammen med en far de ikke hadde noe forhold til fra før, ble ungene plasssert i forskjellige fosterhjem og barnehjem rundt om i Norge. De ble ikke sendt tilbake til mora i Libanon. Isabell, som var en skikkelig mammadalt i Libanon, var redd for hva som hadde skjedd med mora og lengtet hjem hver dag. Til slutt skrev hun en mail til Tore på sporet som et siste rop om hjelp. Gå ikke glipp av den meget sterke historien om Isabells reise hjem til mamma.
Er vel enda et svar på hvordan barnevernet jobber. Skulle vært saksøkt. Splitte en søskenflokk i et fremmed land, og spre de over hele norge? Til barnas beste!!!! Ja, det er jo det som er mottoet for barneværnet. Tenk om de kunne fått moren til norge isedenfor, til å ta seg av sine barn? Nei, her har de ødelagt barndommen til en hel søskenflokk.
Vel,det er ikke alltid like lett og finne fosterhjem heller,og spesiellt ikke til en stor søskenflokk på 4. Og hente opp mor og søsken hadde vel heller ikke vært den optimale løsningen,jeg tror kanskje denne moren hadde blitt isolert her til lands også.
Jeg synes kanskje Pernilla reagerte litt aggressivt, men jeg holder helt med det hun sier. Barnevernet burde bli grundig undersøkt her i landet, visse fylker’s barnevern burde virkelig bli saksøkt. Dette Kari sier «Ikke alltid lett å finne fosterhjem, spesielt til så mange barn, ikke optimal løsning å hente familien», det er så standard ordbruk fra folk som jobber innen eller for barnevernet.
Jeg sier dette etter 10 års egen erfaring fra innsiden av et fosterhjem. Den mest brukte setningen barnevernet, fosterforeldre og beredskapsforeldre bruker er «til barnas beste». Alt er i følge de kun «for barnets beste».
Barnevernet ødelegger virkelig barndommer, selv om de velger å påstå at de har skapt et godt liv for barna. De splitter virkelig søskenflokker, både med utenlandske barn og Norge’s egne.
Jeg er virkelig glad for at Isabell fikk komme tilbake til sin mor og familie i Libanon.
Du Kari, du vet vel at barnevernet’s motto når det gjelder barna er at «barnet skal kun ha kunnskap om identiteten til sine biologiske foreldre, men ikke ha noen mer tilknytning enn det»? Det er deres egne ord, ikke mine. Og tro meg, de gjør alt i deres makt for å passe på at dette gjennomføres.
Har nettopp sett programmet, som vi like veldig godt. Men det er ett problem at det er for høy musikk i programmet slik at det er vanskelig å høre kommentarene og å forstå hva som sies. Håper det vil bli bedre i de neste programmene.
Men det er dessverre ikke bare der det er for høy musikk. Mange av programmene i nrk er dessverre også skjemmet med for høy musikk, plagsomt for alle oss som hører dårlig.
Håper dere tenker på å forbedre dere.
Med vennlig hilsen
Tore «på sporet»
Du lager flotte og rørende programmer, takk for det.
I dag svært sterkt fra Libanon, Beirut, Chatila, og trolig fra Qana i Fønikia?
Hilser med to skriftsteder fra Bibelen:
Johannes evangelium 2:11 Det var altså i Kana i Galilea,( Israel) vinunderet skjedde!
Matteus evangelium 15:21 -28 Det var der i Fønikia (Libanon) Jesus møtte den (Qana) kananeiske kvinnen, ikke dårlig fortelling det heller !
Tidligere UNIFIL offiser hilser!
Stå på !
Hei Tore:
Som tidligere presseoffiser i Libanon i 80-82 var det spesielt interesant å se igjen Luis Assi. Han bodde i nabohuset der jeg hadde kontor i i Eble el Saqi. Luis hadde syv brødre og var en fantastisk gutt som allerede da snakket utmerket norsk. Jeg hadde mange fine opplevelser med han og hans brødre.
Jeg skulle gjerne hatt kontakt med han igjen. Har du et telefonnr?
mvh Harald Berg
Vi liker å se serien, den er rørende. Men hvorfor i all verden skal den forferdelige bakgrunndmusikken være så dominerende at en ikke kan høre hva som blir sagt. Går det ikke an å dempe denne, den ødelegger mye av opplevelsen. MVH. Petter.
Har hatt mange flotte kvelder med Tore på Sporet. Vil si du har gledet mange fortvilede mennesker, som har funnet igjen sine kjære. Vi er mange som kjente en klump i halsen når vi så disse Libanesiske søskene og gleden til å se sin mor etter ti år.
Det er svært tydelig å se den gleden du gir dem. Vi trenger en med slik empati for mennesker som deg. Takk for mange flotte programmer. Vi foran tv skjermen og de familier du gjenforener vil nok savne ditt engasjement.
Raschas (Isabell) mor er libaneser og kan heldigvis flytte ut av leiren om hun får midler til det.
Elendigheten i Shatilla er stor og omfattende, her har palestinske flyktninger levd siden 1948 i stadig krig og lidelse. På samme måte som sine foreldre vil tusenvis av barn vokse opp her også i fremtiden. I en krigsherjet by som Beirut kunne ikke palestinerne de siste tiårene kjøpe å eie sine egne leiligheter. All ære til Norsk Folkehjelp som hjelper i leirene.
Et fantastisk program Tore har alltid lommeduken klar. man blir grepet av historiene.Stå på Tore du er en sympatisk kar. hilsen fra Narvik.
Så uendelig godt å se at det har gått bra med deg. Jeg har tenkt på dere så utrolig mange ganger. Jeg tenker du blir glad for å vite at pusekattene deres klarte seg. Den store ble omplassert av dytebeskyttelsen, og lille Sally fikk bo hos en dame i samme nabolag og fikk leve luksusliv der. Ønsker dere alt godt for fremtiden. 🙂