Bilde: Espen og Oliver Steen på guttetur til drømmenes teater i Manchester.
I det andre programmet i ”Det må jeg gjøre før jeg dør”, møter vi brødrene Espen og Morten Steen fra Ski. Da Espen ble alvorlig syk, og oppgitt av legene, ønsket lillebror Morten at storebroren skulle få reise på tur til Manchester for å gå på fotballkamp med sønnen sin Oliver.
Brødrene Espen og Morten Steen vokste opp i Groruddalen i Oslo. Begge elsket fotball og begge spilte selv. I tillegg hadde de hvert sitt favorittlag. Storebror Espens ble Manchester United. Han ble også den som gjorde det best på banen, og spilte både på Ellingsrud, Strømmen og Lyn.
For tre år siden ble Espen Steen alvorlig kreftsyk og holdt på å dø. Men med en utrolig vilje, klarte han seg over kneik etter kneik. Mens han lå på sykehuset sa han en dag til lillebror Morten : ”Tenk at jeg aldri får reise på fotballtur med sønnen min”. Dette gjorde sterkt inntrykk på Morten, som tok kontakt med Tore for å høre om han kunne hjelpe Espen og sønnen Oliver til ”drømmenes teater”, fotballstadion Old Trafford i Manchester.
Sist vinter reiste Tore til Ski for å møte Espen Steen, og for å oppfylle hans store drøm om en ”far og sønn tur” til Espens drømmelag gjennom et helt liv. Sammen med Espen og Oliver, ble også bror Morten og hans sønn Adam med. En tirsdag i mars dro Tore og Steenguttene på en reise ingen av dem noen gang vil komme til å glemme. 18 oktober i fjor døde Espen Steen. Men han rakk å se reportasjen før han døde, og han ønsket at den skulle få gå på tv som planlagt, selv om han ikke var blant oss lenger på sendedagen.
Bilde: En lykkelig gjeng på Old Trafford, Manchester Uniteds hjemmebane. Tore Strømøy med brødrene Morten og Espen Steen, og guttenes sønner Adam og Oliver.
Bilde: Tore møter medmennesket Joralf Gjerstad, alias Snåsakaill’n for å finne ut om han har angret på noe i sitt liv.
DET MÅ JEG GJØRE FØR JEG DØR (2 : 8 ) Lørdag 22.01 klokka 21.15 på NRK1
Så nettopp denne reportasjen på TV, og den var utrolig rørende. I dag leste jeg ut boka om Regine Stokke, også dukker denne flotte reportasjen opp. Ikke bare er budskapet bra, men alt arbeidet med reportasjen var også bra. Bildene, innklippene og hele historien. Det var så utrolig bra, også så fint! Jeg åpna øynene mine enda mer etter å ha sett denne. Den ene grunnen var fordi hele reportasjen var så fin, og at vi som faktisk lever uten disse sykdommene må nyte hvert eneste sekund av det. Den andre grunnen er at jeg selv ønsker å gjøre akkurat det DU gjør, Tore.
Jeg ble fort nysgjerrig. Jeg har sett deg på TV uttalige ganger, men akkurat nå tenker jeg; hva har du gjort for å nå dit du er i dag? Hva har du gjort for å få være reporter i disse reportasjer, hva har du gjort for å bli programleder?
Aller mest ønsker jeg å jobbe bak kamera. Jeg er ivrig på klipp, og ivrig på førarbeid av prosesser. Jeg er VELDIG ivrig når det hele kommer i gang, og når det ferdig resultatet endelig er klart, er jeg i HUNDRE. Dette er akkurat det jeg drømmer om å jobbe med, akkurat det jeg ønsker å bruke energien min på. Det du jobber med, og driver med, Tore – det er drømmen min.
Nettopp derfor håper jeg så inderlig å få kontakt med deg! Jeg ønsker råd, og tips til hvordan jeg kan nå så langt som du har gjort. Jeg er så engasjert i dette området, og kreativ!
Jeg har akkurat fullført 3 år på media og kommunikasjon, og trengte et friår for å være sikker på hva jeg ville. Nå sitter jeg i kassa på Rema1000 i Trondheim, og jeg bare LENGTER etter å drive med det du gjør. Jeg drømmer. Jeg har så utrolig mye energi, og jeg skulle ønske jeg kunne bruke det på noe annet enn å sitte i en butikk. Men det er sånt som må til, for å leve.
Men Tore, hvis du ser det her, eller hvis dere som leser det kunne videresendt det til Tore så hadde jeg blitt utrolig takknemlig. Alt jeg ønsker er å gå den veien du har gått, og du kan være til stor hjelp.
Med vennelig hilsen
Linda Tollan Berntsen
Såg denne reportasjen på TV i dag og den brakte frem minner på godt og vondt. Jeg mistet min bror i 2002 av kreft. Han ble 32 år. Spesielt godt kjente jeg på sorgen og følelsene når broren Morten beskrev den følelsen av å se sin til vanlig sterke bror, være så svak. Og det å akseptere at vi skal miste de og hvordan de selv forholder seg til og aksepterer at de skal dø.
Jeg har ikke flere søsken og etterhvert som tiden går så blir ting både lettere og tyngre. Min bror hadde ikke kjæreste og ikke barn. Heldigvis for evt. de barna sin del, men trist for min del for jeg vil ikke få oppleve å bli skikkelig tante. Jeg er filletante til mange, men det er liksom ikke mine…. Dette kjenner jeg er et savn som tiltar etterhvert som tiden går og mine egne barn blir store… Og etterhvert som mine foreldre og blir eldre så tror jeg at savnet vil «øke» siden jeg ikke har noen flere søsken å dele det med…
Men tross alt så har jeg og min lille familie (mann og to barn) og foreldre det veldig bra og jeg sier som vi som ofte gjør at det er godt vi ikke vet!!!
Grip dagen!!! 🙂