Kongshavn

Marcello Ross var tater. Født i 1900. Han fortalte at han var skipper på egen jekt bare 16 år gammel. Hun het Aurora og kunne ta 150 favner ved.

Marcello fortalte at han  fraktet Cirkus Empress rundt kysten en sommer. Han påsto at det var slik han traff østerrikske Viktoria Pedarsky. Det hendte han la inn litt fyrstelig bakgrunn, noe uekte som var blitt en sirkusartistfamilie. Han hadde i hvert fall to versjoner av forløpet: Broren var knivkaster. Hun sto ved veggen. En meget spesiell kveld misset han og kniven trengte inn i hoften. Det hendte også at hun og faren var trapeskunstnere. En meget spesiell kveld mistet han henne, hun falt og knuste hoften.

 Det alle kunne se, var at Viktoria haltet. Skaden støtte henne kanskje ut av sirkuslivet. Hun giftet seg i alle fall med Marcello i 1927. Hun fikk ham til å selge jekta og gå i land i Kongshavn. De fikk skraphandler-bevilling i 1930 og opprettet Kongshavn Skrap og Metall, kalt Skrapen, det som nå er Kongskrap.

 Det var  dem som mente at Marcello Ross hadde slått seg opp som spritsmugler i forbudstiden mellom 1919 og 1927. Ikke rart han hadde kapital til å investere og slå seg opp stort som skraphandler. Les videre →

Afghanistan-linja i Kongshavn har nå vært både skrevet om og debattert. Det kan naturligvis være fristende å spørre: De dramatikerne som skriver militære erfaringer inn i dramaserien, hvilke forutsetninger har de? Her er en liten oversikt:

Axel Hellstenius: Manus til filmen Secondløitnanten (1993), om offiseren som måtte kjempe for å få slåss i 1940. Romanen Mens Blücher sank (2009), der det smeller ombord og i Drøbak. Romanen Fittekvote (2010) første norske roman om livet i en militærleir.

Christopher Grøndahl: Romanen Den sjette søvn (1998), første norske roman fra førstegangstjensten. Hørespillet RISK (2003), militært helvete i Kosovo. Manus til filmen NOKAS-ranet (2010), ran som militær operasjon.

Espen Reboli Bjerke - hovedrollen i Jesper Halles: En handlingens mann

Vi ble mette og leie, for å si det enkelt. Dette er en liten artikkel om moderne norsk dramatikk – med tanker som ligger til grunn for utviklingen av dramaserien Kongshavn.

Dramatikk viser mennesker som handler. Hvor mye handlingsrom karakterene får, avspeiler vår selvoppfatning. William Shakespeare brukte konger og fyrster, karakterer med svære handlingsrom. De mennesker Henrik Ibsen skaper, har alle sterke ambisjoner. De må noe og vil noe, det Atle Kittang kaller heroisme. Deres valg og handlinger får svære konsekvenser for dem selv og andre. Hva er så dette?

Mor har vært utro og er nå døende av kreft. Far er voldelig. Datteren sliter med rus, relasjoner og sex og har ikke vært hjemme på en stund. Hun er egentlig datteren til naboen eller noen helt andre.

Det er fellessynopsis for stykkene på Dramatikkfestivalen 2006, ifølge Ine Therese Berg i norsk shakespeare- og teatertidsskrift. Hun finner med andre ord det man kan kalle innestengt dramatikk. Jeg har i en annen sammenheng kalt det avmaktens dramatikk. Nesten alle karakterer i moderne norsk dramatikk tar del i et terapeutisk prosjekt, som forutsetter at verden, familien må gjøre opp for seg før de selv kan handle, før de kan ta ansvar for relasjoner og fellesskap. Handlingsrommet er lite, svært lite. De menneskene som skapes, har ingen andre ambisjoner enn kravet fra en offerposisjon. Dramatikken er da heller ikke særlig dramatisk.

Det betyr at norske dramatikere som regel skriver seg ned. De skaper mennesker som er dummere, mer utsatte, mer tafatte enn de selv er. De skriver sine lave selvbilder. Det er trygt. Vi har alle våre lave selvbilder. Men også  høye, og dem er det ikke så sturent å stå for. Når dramatikerne skriver ut bare de lave selvbildene, blir det rop om hjelp. Når de våger å skrive ut også de høye, blir det mer dramatikk. Les videre →

Nå er den kommet på CD!  Det er saft og kraft i de gamle sagaene. De roper etter å bli formidlet i ny form. Men forsøkene på å overføre dem til scene eller film har sjelden vært særlig vellykket. NRK Radioteatret mener at dramatisør og regissør Morten Cranner sammen med lyddesigner Erki Halvorsen knekket koden.

Egil Skallagrimsson har mye uoppgjort med kongssønnen, Eirik Blodøks, og de gutta tar ikke sine konflikter til riksmeklingsmannen, for å si det sånn. Men Egil er mer enn et råskinn. Han er sannsynligvis den eneste dikter i verdenshistorien som har berget livet ved å skrive et hyldningskvad til sin bøddel. Vi mener at verdenspremieren på Egil Skallagrimssons saga som hørespill var en begivenhet, en frekk, moderne, poetisk action-komedie, som det virkelig svinger av. Pressen og kritikerne oppdaget det ikke. Helt taust.

En lytterreaksjon:

Beste og galeste som er laga på mange år! Beste hørespillet jeg har hørt. I samme klasse som Dickie Dick Dickens og Stompa-hørespillene. Har ikke moret meg sånn med radio på svært lenge.

Nå har du sjansen til å storkose deg mens du venter på Kongshavn! Hør en fet smakebit.

Har du behov for å fylle hverdagen med mer dramatikk? Inviter Alfred Hitchcock inn på dusjforhenget.

I Hjerte til hjerte gjør Linn Skåber noe mange advarer mot. Hun skaper en figur de fleste får behov for å dra til. Ufordragelig, hensynsløst selvopptatt manipulerende. Linn Skåber spiller en Linn Skåber som har Marve Fleksnes´ suverene mangel på samvittighet og superego. Men der Fleksnes er sjarmerende, er Skåber et helvete.  Det fins sikkert dem som ikke orker å se på dette skrekkelige kvinnfolket som torturerer alle rundt seg. Men mange forguder skikkelsen. Brita Møystad er en av dem:

– det er helt vidunderlig. Det er ikke slik at man brøler av latter over Hjerte til hjerte 2. I stedet holder man pusten i 40 minutter i ren frykt over å gå glipp av den minste gale, ubehagelige, heslige detalj. Etterpå har man bare lyst til å ringe alle vennene sine og skrike av lykke og forferdelse mens man gjentar hver replikk og hver grimme situasjon.

Vanligvis er det en forventning at vi må kunne identifisere oss med en hovedkarakter – gjenkjenne noe i oss selv, uansett hvor aparte eller jævlig denne karakteren er. Denne dama gjenkjenner vi bare i andre rundt oss og på jobben. Hun er for fæl. Linn Skåber tar attpåtil sjansen på å gi henne sitt eget navn. Noen seere kan ellers ha problemer med å skille mellom rolle og skuespiller når rollen er fæl. Her vil de nok holde solid avstand, dersom de skulle møte Linn Skåber i virkeligheten.

Dette er en underholdningsserie. Det er ikke dramatikk i tradisjonell forstand. Forskjellen er interessant. Les videre →