Espen Reboli Bjerke - hovedrollen i Jesper Halles: En handlingens mann
Vi ble mette og leie, for å si det enkelt. Dette er en liten artikkel om moderne norsk dramatikk – med tanker som ligger til grunn for utviklingen av dramaserien Kongshavn.
Dramatikk viser mennesker som handler. Hvor mye handlingsrom karakterene får, avspeiler vår selvoppfatning. William Shakespeare brukte konger og fyrster, karakterer med svære handlingsrom. De mennesker Henrik Ibsen skaper, har alle sterke ambisjoner. De må noe og vil noe, det Atle Kittang kaller heroisme. Deres valg og handlinger får svære konsekvenser for dem selv og andre. Hva er så dette?
Mor har vært utro og er nå døende av kreft. Far er voldelig. Datteren sliter med rus, relasjoner og sex og har ikke vært hjemme på en stund. Hun er egentlig datteren til naboen eller noen helt andre.
Det er fellessynopsis for stykkene på Dramatikkfestivalen 2006, ifølge Ine Therese Berg i norsk shakespeare- og teatertidsskrift. Hun finner med andre ord det man kan kalle innestengt dramatikk. Jeg har i en annen sammenheng kalt det avmaktens dramatikk. Nesten alle karakterer i moderne norsk dramatikk tar del i et terapeutisk prosjekt, som forutsetter at verden, familien må gjøre opp for seg før de selv kan handle, før de kan ta ansvar for relasjoner og fellesskap. Handlingsrommet er lite, svært lite. De menneskene som skapes, har ingen andre ambisjoner enn kravet fra en offerposisjon. Dramatikken er da heller ikke særlig dramatisk.
Det betyr at norske dramatikere som regel skriver seg ned. De skaper mennesker som er dummere, mer utsatte, mer tafatte enn de selv er. De skriver sine lave selvbilder. Det er trygt. Vi har alle våre lave selvbilder. Men også høye, og dem er det ikke så sturent å stå for. Når dramatikerne skriver ut bare de lave selvbildene, blir det rop om hjelp. Når de våger å skrive ut også de høye, blir det mer dramatikk. Å skrive ut fra våre små selvbilder skaper ikke ressurssterke karakterer med problematiske viljer og ambisjoner. I våre lave selvbilder er vi ofre, og i offerperspektivet har bare kjeltringer ambisjoner.
Hvis man tar inn over seg hva Aron Sorkin og hans team av dramatikere gjør i tv-serien The West Wing, får man bakoversveis. De har selvtillit nok til å skrive replikker for svært intelligente roller med ambisjoner som overgår det meste. I en scene blir den meget skeptiske presidenten konfrontert av en psykiater, som skal finne fram til de underliggende psykologiske årsakene til presentens søvnløshet. Den som kan skrive replikkene til undertekstkampen mellom de to, har mye å fare med.
I Radioteatret ble vi etterhvert mette av den innestengte, norske dramatikken vi ble tilbudt. I 2006 satte vi igang et prosjekt vi kalte URO, og ville ha dramatikerne med på
å formidle ny, norsk dramatikk som i større grad løfter blikket og viser individet ikke bare i kamp med egen selvfølelse og kjærlighetslengsel, men også med mer overindividuelle krefter – individet i friksjon med fellesskapet, med historien. Tydelige individer styrt av talent og ambisjon brutt mot samtidens emosjonelt ladede sannheter. Folkefienden eller den bedrøvelige ridder.
Vi fikk til noen gode produksjoner i dette prosjektet: Jesper Halle: En handlingens mann. Stig Amdam: Hauk og due. Ole Asbjørn Ness: FlavaLaden. Men erfarte samtidig at få dramatikere er innstilt på å gå inn i dette overindividuelle perspektivet. Derfor Kongshavn, et prosjekt der Radioteatret selv setter premissene. Hvor utfordringen er å skrive seg opp, ikke ned.
.