Nå har lytterne hørt mange av eller alle de 12 episodene av Kongshavn, og da kan det kanskje være på tide å hente fram den eneste anmeldelsen som kom på trykk: Aftenposten 21. november i fjor. Per Haddal ga terningkast fem, og sånt setter man pris på. Men det er åpenbart at min gamle kollega ikke hadde hørt alle episodene da han skrev sin anmeldelse:
— uten for mange sjenerende nyanser … Kongshavn inviterer ikke til dype tanker, med det skyller oss med seg, livlig og variert.
Tja. I 12. episode svarer en katolsk pater på hva som er meningen med et menneskeliv. Det er vel ikke så ofte… Så stiller Per Haddal et underlig spørsmål:
Er dette er såkalt sant fiksjonsbilde av dagens Norge?
Og han svarer:
Neppe.
Nei? Det kommer kanskje an på hvilket Norge vi velger å se? Så avslutter han anmeldelsen med noen merkelige setninger. Han har hørt en thriller. Javel? En thriller? De første seks episodene er plotdrevet, men thriller? En hyggelig anerkjennelse av at vi har klart å gjøre det spennende, i alle fall. Men de neste seks, som er langt mer karakterdrevet? Det er kanskje de seks første han har hørt? Ut fra det mener han vi bør være varsomme med å gjøre mer av sånt:
Radioteatret gjør her et friskt og entusiastisk forsøk på å føre sin oppdatering langt videre. Så gjelder det at fornyelsen ikke fører til ensretting. Hvorfor skal så mange gå i samme spor? Det er ikke noe mer enn meningsmålinger som tilsier at et utvidet register, som vi hører her, i det lange løp skal bli så mye brukt at det fører til et innskrenket register.
I all verden. Hva betyr dette? Han er redd vi skal gjøre som resten av det litterære Norge? Se misunnelig på krimmen og ta etter? Alt blir spenning og slutt på Ibsen? Akk ja. Fornyelse er ikke enkelt. Vi skal passe oss for at et utvidet register blir et innskrenket register.
Jeg har selv vært kritiker i Aftenposten. Bra det ikke fantes blogger den gangen med folk som tok igjen.