Dramaserier som Kongshavn og Koselig med peis henter kraft og driv og underholdning fra familier som sliter med å være familier. Konsghavn velger å la familien hjemsøkes av samtid og politikk i tillegg til det den trøbler til for seg selv. Koselig med peis er mer innadvendt og boltrer seg innenfor familien.
Hvorfor beskrive denne familiehengemyra? Vår begrunnelse er at lykke, det velfungerende, det gode ekteskap ikke er dramatisk materiale. Det kan være deilig for dem som lever i det, men kjedelig for dem som ser på. Så lager altså Mike Leigh filmen Another Year.
Et ektepar i 60-årene tar aldringen med verdighet. De er trygge på hverandre, de har mestret ekteskapet, de bærer kjærlighet til hverandre som bare oppstår etter et langt samliv. Derfor er de det stødige punkt i livet for en forsamling begredelige, ensomme, alkoholiserte skjebner. Hjemmet deres er et fristed, et asyl i ordets egentlige forstand, der du blir lyttet til, får god mat, kloke råd, blir tatt på alvor, satt grenser for. Og først og fremst akseptert med alle dine dumheter og livsløgner. En sjeldenhet.
Det Mike Leigh gjør, er altså å følge opp Peer Gynts drøm om Solveig. Om et menneske som favner, aksepterer, står støtt og ikke har så mange uforløste behov selv at egne savn tar mest plass. Og det mest spennende av alt: Han klarer altså å gjøre meget god dramatikk av det. Fikk noe å tenke på her. Another Year er 603 befriende mil unna ironi og kynisme