En liten tjukk gutt fra Teisen

Endelig: 31 år etter at han ble født, har vi endelig fått presset Vålerengas Freddy dos Santos til å begynne på sin selvbiografi. Les det første utdraget her.

Det skal sies at Freddy ikke at noe lyst til å skrive dette, at han bare gjorde fordi han tapte et veddemål med oss i forbindelse med Vålerenga-Lyn tidligere i høst, og at han hater å måtte gjøre det.

Men når det er sagt, så er vi veldig fornøyd med det første utdraget han har sendt oss. Snart skal vi presentere dette for Norges tre største forlag, og vi begynner å få troa på at noen av de slår til.

Her er det, det første utdraget fra Freddys selvbografi, som foreløpig har arbeidstittelen – Freddy dos Santos – en liten tjukk gut fra Teisen. 

Den første kontrakten

Vi satt på sofaen utenfor Skeid-kontoret. Kristian Berg var allerede inne. Jeg var 16 år, de to andre et par år eldre.

– Tror du vi får noe penger eller?
Marius Bonnevie satt og trippa med beina.
– Veit ikke jeg ass. Kanskje. Men hva skal vi si a? Skal vi be om mer eller? Er det ikke det man gjør når man forhandler a?
– Ja, faen heller. Vi kan ikke godta alt.
Marius smiler. – Jeg sier nei uansett jeg ass.
Må jo presse dem da.  Døra inn til kontoret går opp.

Kristian kommer ut. Han har en konvolutt i hånda. Han ser i bakken. Så løfter han plutselig hodet og viser tommelen opp.
– Marius, din tur.
Når døra lukker seg bak Marius, ser jeg spent bort på Kristian.
– Hva skjedde a? Ble det penger eller?
– Fåkke lov å si no. Kontrakter er visst personlige. Konfidensielt.
– Herregud, kom igjen a mann! Er bare meg her jo!-
Ok, ok. Men da holder du kjeft.
Han venter lenge.
– 500 spenn, Freddy. 500 spenn!
– Fem hundre?! I måneden? Kødder du? Det er jo fantastisk! Nå er du nesten proff asså.
Snart glir døra opp igjen. Marius kommer ut med det samme smilet som Kristian. Også holder han en konvolutt.
– Inn med deg, Freddy. De venter.  

Inne på kontoret sitter de, formannen i klubben, treneren min og assistenten hans.
– Sett deg ned, Freddy.
Det er Håkon Lier Madsen, formannen, som fører ordet.
– Vi er veldig fornøyde med deg, Freddy. Veldig fornøyde. Deg vil vi absolutt beholde.  

Ti minutter senere går jeg ut av kontoret. Jeg smiler fra øre til øre. Jeg tviholder på konvolutten i hånda mi. I den ligger min første kontrakt. Én side som forteller at jeg tjener penger på fotball. At det ikke lenger bare er en hobby. Ute på plassen står Marius og Kristian.
– Vi ser det på deg, smiler Marius.
– Ble penger på deg også. Vi trodde kanskje ikke du fikk, siden du er så ung og greier.
– Joa, det blei det, sa jeg.
Jeg begynte å gå mot porten.
– Hei vent da!  Kristian roper. – Hvor mye fikk du? 500 du også?
– Konfidensielt. Kanke si det.
– Skjerp deg a! Si det nå, ellers fiker vi deg.
– Jaja, slapp av da. Greit, det ble 500 på meg og. Dritkult!
– Få se! Roper Marius, og river konvolutten ut av henda mine. Jeg prøver å nekte, men han åpner den og begynner å lese.
– Hva faen? 2000? To tusen?
– Eh, ja…, var alt jeg rakk å si før jeg og kontrakten lå dynka i gjørma på grusbanen på Skeid-banen.