Etter å ha sett den fantastiske innsatsen som Norge viste i bortekampen mot Ungarn sist lørdag, er det fristende og naturlig å linke dette til Vikings uhyre viktige kamp mot Molde kommende søndag.
Likheten mellom Norge og Viking er faktisk flere.
Norge har hatt store problemer med å skape målsjanser i lang tid. Norge har vært «baktunge» og hatt en defensiv spillestil, i hvert fall i praksis, og med dårlig samhandlig i bevegelsen i laget.
Er det ikke samme beskyldninger som vi retter mot Viking i årets sesong?
Norges totale forvandling mot Ungarn bør gi Tom Prahl en rekke tips som bør inspirere til samme oppskrift mot Molde.
Norge presset høyt, og stresset Ungarn til å gjøre feil på egen halvdel.
Norges spisser (Solskjær/Carew) la listen for høy presshøyde og aggressivitet.
Norges midtbane fulgte opp med enda større guts, løpsvilje og taklingsstyrke.
Norges forsvar (spesielt Erik Hagen) tok ingen sjanser, om nødvendig ble ballen feid langt opp på tribunen framfor unødvendige sjanser.
Sammenligningen mellom landskampen og oppgjøret Molde-Viking er etter min mening berettiget.
Viking taper kampen om Tom Prahl nok en gang velger å gå ut defensivt, med lavt press og «spill på trygghet».
Resepten til seier er å VÅGE å frustrere Molde med høyt press, og vinne ballen på motstanderens banehalvdel. Som igjen vil gi kortere vei til avslutninger og målsjanser.
Molde er pr. tabell det eneste laget for tiden som er dårligere enn Viking i Tippeligaen.
Hvis Viking ikke engang mot ligaens dårligste lag tør å satse offensivt, sier det alt om Tom Prahls fotballfilosofi – en fotballfilosofi som IKKE har imponert meg i det hele tatt. Tvert imot.
Om Tom Prahl skal prøve å rette noe på sitt frynsete rykte i Stavanger, må han ta noen grep. Ikke bare bytte ut en høyreback, men virkelig vise at han tør å la laget satse offensivt, våge å stå høyt, og stresse Molde til å gjøre tilstrekkelig mange feil til å gi Viking de avgjørende mål.
Tom Prahls evner som motiverende coach under kamp har vært lite synlige.
Molde-kampen er absolutt den rette anledningen til å motbevise inntrykket.
Og kanskje den siste…?
Forsåvidt sant alt det som står her, men er uenig i én ting: Det er ikke Prahl alt står og faller på, det er spillerne. Det som skjer oppi hodene deres preger spillet på banen naturligvis. Prahl kan legge en så offensiv plan han bare vil, hvis ikke spillerne tror de kan vinne så vil de fortsette med det vi så så mye av mot Vålerenga (også i første omgangen som alle lovpriste) nemlig at de ikke klarte å dempe enkle baller, sende avgårde gode nok pasninger og gjøre kloke relasjonelle valg. Alt står og faller ikke på Prahl. Spillerne må selv dempe ballen. Og den bevegelsen starter i hodet!