Partilederdebatten: Et ritual og symptom

Skrevet 9. september 2011 av Anders Ravik Jupskås

Slik så det ut da partilederne møttes til debatt i Stortingets vandrehall i slutten av august. I kveld møtes de igjen, denne gangen i Lillestrøm. Foto: NRK

Helt siden kommunevalget i 1959 har norske valgkamper blitt avsluttet med en partilederdebatt. I kveld er nok en gang duket for debatt.

Hva betyr denne debatten? Og hva kan den si oss om forholdet mellom media og politikk?

Et verdsatt ritual

25. august 1959 gikk den første tv-sendte partilederdebatten på lufta. Siden dette kommunevalget har denne avsluttende debatten vært et fast innslag i norske valgkamper, og den har således blitt et ritual som markerer avslutning på valgkampen.

Selv har politikerne gitt uttrykk for at de verdsetter denne avslutningen. For i motsetning til andre typer debattprogrammer og dueller i løpet av valgkampen, er partilederdebatten kjent for å være godt gjennomarbeidet og at det er tid til å snakke ut.

Sosiolog Anne Krogstads analyser antyder at det er relativt utbredt med «eksplisitte henvisninger til egen karakter og egne kvalifikasjoner» – en såkalt «stol-på-meg»-argumentasjon – i disse debattene. Men kanskje er det litt mindre av dette i lokalvalgkamp enn ved nasjonale valg.

I kveld er det uansett klart for en gjentakelse av dette ritualet, som mange anser som (fjernsyns)valgkampens «høydepunkt». Klokken 20.05 i kveld møtes alle partilederne til en siste meningsutveksling i Kulturhuset i Lillestrøm – direktesendt på NRK1.

Et symptom

En interessant observasjon er hvordan omtalen av partilederdebatten har endret seg, og hvordan journalistene har tatt en stadig større plass i sendingene. Partilederdebatten har således blitt et symptom på en økende medialisering av samfunnet. Vi har gått fra å være et medievridd til et mediefiksert samfunn.

I 1959 reklamerte programbladet for partilederdebatten med følgende omtale: «Under et ganske kraftig skinn fra lysprojektører, med fjernsynskameraer i delvis bevegelse rundt seg og med teknikere og programfolk i kontinuerlig virksomhet inne i studio, skal de sju debattantene drøfte nasjonens anliggender uaffisert av de tekniske hjelpemidlene. I to og en halv time».

Når TV 2, 50 år senere, i 2009 skulle forhåndsreklamere for partilederdebatten, var omtalen betydelig mer underholdningspreget: «Mens partibarometrene dirrer og de siste tvilerne argumenterer for og i mot, skal samtlige partiledere overbevise for siste gang. I kveld kommer den siste partilederdebatten før vi går til stemmeurnene. Blant debattantene sitter Norges neste statsminister. Men hvem blir det? Erna? Jens? eller Siv?». At fremtidige statsministere omtales med fornavn var nok utenkelig 50 år tidligere.

Et annet utviklingstrekk som forsterker påstanden om mer mediefiksering, er journalistenes rolle og posisjon i disse debattene. Medieutviklingen både i Norge og internasjonalt har gått gjennom ulike faser: fra å være en kanal og deretter en arena, til å bli en selvstendig politisk aktør. Nyere forskning antyder at dagens medier kanskje har nådd et nytt stadium, og at de nå bør kalles regissør.

Mens journalistene tidligere bare satt med stoppeklokken og fordelte tid, har de inntatt en stadig større plass i disse avsluttende debattene. Noen mener for mye.

Kommunalminister Navarsete antydet så sent som etter denne valgkampens første partilederdebatt, at en tilbakevending til stoppeklokkeregimet kanskje ikke ville være så dumt.

Betyr debatten noe?

Partilederdebatter kan være viktige. Siste tydelige eksempel på fjernsynets makt er Liberaldemokratenes partileder Nick Cleggs umiddelbare popularitet rett etter Storbritannias første TV-sendte partilederdebatt i historien i 2010.

Forskningen til statsviter Rune Karlsen viser at fjernsynet er velgernes nest viktigste kilde til informasjon ved lokalvalg – bare forbigått av lokalaviser.

Den avsluttende partilederdebatten blir sett av mange velgere. I 2009 var det til sammen over 1 million seere, hvis vi legger sammen tallene for NRK og TV2, som hadde samsending for første gang dette året.

Men det finnes undersøkelser som tyder på at partilederdebatten først og fremst blir sett på av de som er minst mottakelige for påvirkning. Slikt sett kan debatten tolkes som en «preken for de allerede frelste».

Debatten er likevel en mulighet for politikerne til å rette opp et ellers dårlig inntrykk. I 2001 hevdet for eksempel flere kommentatorer at Hagen endret seg fra å være «kranglete», «forurettet» og «sur» midt i valgkampen, til å briljere og være «tilbake i god gammel toppform» i partiledebatten.

Det samme gjaldt Høyres Jan Petersen, som visstnok nærmet seg «willochske høyder». Etter denne debatten var det 17 prosent som sa at debatten hadde betydning for stemmegivning.

På den andre siden kan denne debatten også bidra til å forverre situasjonen for en presset partileder. Jaglands svake opptreden i 1997 kan være et eksempel på dette. Noen målinger fra MMI den gang, tyder på at Arbeiderpartiet gikk ned flere prosentpoeng på grunn Jaglands opptreden.

Sannsynligvis har mange velgere fortsatt ikke bestemt seg for hva de skal stemme, selv om de etter alt å dømme er sikrere enn ved stortingsvalg.

Lokalvalgsundersøkelsen fra 2007 forteller oss at 30 prosent bestemmer seg under valgkampen, mens bare 6 prosent venter til valgdagen. Når det er så jevnt i flere av de store byene som nå, kan imidlertid en bit av disse 6 prosentene være sårt tiltrengte stemmer for flere av partiene.

Så er det bare å håpe at mangeårig NRK-journalist Geir Helljesens oppfordring før partilederdebatten i 1989 blir utgangspunktet for kveldens debatt: «Dette er politikernes siste sjanse gjennom fjernsynet til å avklare holdninger og oppfatninger. Og velgerne fortjener virkelig at det blir gjort på en skikkelig måte.»

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , | 9 kommentarer

Skurr i SVs valgbussmotor

Skrevet 7. september 2011 av Magnus Takvam

Sosialistisk Venstreparti (SV) har leid inn en buss som skal reise rundt i landet for å mobilisere velgere den siste uken før kommunevalget. Bussen ble vist frem for pressen i Sofienbergparken i Oslo søndag. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

SV startet sin valgkampbuss søndag i Oslos gråvær. Uten særlig politisk bagasje.

Les: Busstur skal unngå krisevalg for SV

Saken som var ment å gi Plan B en kickstart – kontantstøtte vekk for 2-åringer – ble presset fram et døgn for tidlig av NRK.

Timingen ble ikke optimal. Inntrykket av et parti i krise var det som festet seg.

Utspill

SV har tidligere greid å snu en negativ valgtrend med stunts i innspurten . Det som likevel gjør det ekstra vanskelig denne gang, er det faktum at det er snakk om et lokalvalg.

Det er ikke nok for usikre SV-velgere å få utspill om partiets nasjonale politikk, når en skal finne fram til sin lokale kandidat.

Det som kunne tenkes å mobilisere er et close-race i de større byene, men her har så langt Arbeiderpartiet dratt de fleste stemmene for venstresiden.

Personangrep

Partiet har forsøkt å snu velgertapet med hyppige utspill de siste dagene. Erik Solheim mot Ola Borten Moe om tempoet for CO2-rensing på Mongstad, og sist Kristin Halvorsen om Siv Jensen, som i følge SV-lederen  ikke er egnet som statsminister etter denne sommeren.

– Det krever et mot hun ikke har, sier Halvorsen til Aftenposten. Som om noen trodde at Kristin Halvorsen noensinne har sett på Siv som en egnet statsminister.

Kristin Halvorsens kritikk handler om ting hun har kritisert Frp for tidligere.  Frp’s retorikk om innvandring under selve valgkampen har også vært avdempet, og gir ikke i seg selv grunn til kraftige angrep.

Spørsmålet om Siv Jensen skal bli statsminister er heller ikke tema for denne valgkampen, og problemstillingen virker konstruert.

Dristig

Kristin Halvorsen hadde ikke fått oppslag om hun hadde kommet med en kjent kritikk av Frp’s retorikk om innvandring.

Det som gjør at hun kommer i mediene, er den personlige brodden mot Siv Jensen.

Det er en velkjent teknikk å gå knallhardt ut med personangrep og rydde seg vei inn i TV-studio, for så å moderere angrepet på lufta, men bruke anledningen til å selge sin egen politikk.

Det er noe alle partier tyr til, og er ikke spesielt. I dette tilfellet kan fokuset like mye bli oppmerksomhet om SVs krise, og bekrefte inntrykket av et desperat parti.

Det var ihvertfall ikke hensikten.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , | 7 kommentarer

Skolevalgene: Dit hvor vinden blåser

Skrevet 7. september 2011 av Anders Ravik Jupskås

Ap-leder Jens Stoltenberg kunne tirsdag inkassere den største skolevalgseieren for et enkelt parti siden skolevalgene ble innført i 1989. Tendensen er klar: Unge velgere samles om de store partiene på høyre- og venstresiden. Foto: Marius Knutsen/Scanpix

Resultatene fra skolevalget gir vanligvis intet godt bilde på hvor store eller små partiene blir på valgdagen. Men det er ofte en god indikator på hvilken retning den politiske vinden blåser.

I går kom resultatene fra årets skolevalg. Arbeiderpartiet er den store vinneren – men også Høyre gjør et svært godt valg.

Med en oppslutning på 29,7 prosent, setter Arbeiderpartiet ny rekord siden skolevalgene begynte i 1989. Fremskrittspartiets rekord fra 2003, hvor partiet fikk 25,7 prosent, ble altså slått med god margin.

Vi kan oppsummere skolevalget med å peke på tre relativt klare tendenser:

Et rollebytte

For det første har det funnet sted et rollebytte på både venstre- og høyresiden, særlig på høyresiden.

Arbeiderpartiet fortsetter sin fremgang blant de unge, en tendens som begynte allerede ved valget for 6 år siden. Både SV og Rødt blir mer eller mindre halvert sammenlignet med 2007.

Også i Sverige har SVs søsterparti – Vänsterpartiet – mistet grepet om de unge. Når svenske skoleelever skal protestere, velger de Miljöpartiet og Sverigedemokraterna.

På høyresiden fosser Høyre frem og Fremskrittspartiet går kraftig tilbake.

Hvis vi sammenligner med lokalvalget for 8 år siden, er forholdet mellom disse to partiene nesten snudd helt opp ned. Mens Høyre har gått frem fra 12,9 prosent i 2003 til 24,3 prosent i 2011, har Fremskrittspartiet gått ned fra 25,7 prosent i 2003 til 16,4 i 2011.

Sentrum = stabilitet

For det andre er det stabilitet i sentrum. De tre sentrumspartiene – Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – fikk 16 prosent i 2007 og 15,3 prosent nå i 2011. Dette er en svært begrenset nedgang. Venstre og Senterpartiet har imidlertid byttet plass som storebror i sentrum, til fordel for førstnevnte.

En avpolarisering

For det tredje ser det ut som det har funnet sted en avpolarisering blant norske skoleelever.

Arbeiderpartiet og Høyre går begge kraftig frem, og over halvparten – 54 prosent – av elevene stemmer nå på disse to partiene. I 2003 var det bare 26,3 prosent av elevene som foretrakk disse to partiene.

At skoledebattene ble avlyst, kan ha vært et hinder for både Fremskrittspartiet og Rødt. Disse to partiene vil nok tjene på å få presentert sine ideologiske budskap gjennom intense skoledebatter, snarere enn på valgtorg.

På den annen side: Tendensen til å søke til de to store partiene på henholdsvis høyre- og venstresiden ser vi også ved sist skolevalg i Sverige: Moderaterna og Socialdemokraterna fikk til sammen 44,3 prosent.

Denne avpolariseringen gjør at elevene nærmer seg partipreferansene til befolkningen for øvrig. Kanskje vil skolevalget ikke bare bli en indikator på valgvinden, men også på det endelige valgresultatet 12. september.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , , | 4 kommentarer

Bauta eller budsjettbalanse

Skrevet 6. september 2011 av Lilla Sølhusvik
Til venstre: Metropol – Sevillas nye landemerke.Til høyre:  Lambda, som skulle bli det nye Munch-museet. Etter valgkampen er framtida uviss for prosjektet.

I Norge er et nytt Munch-museum utsatt på ubestemt tid. Oslo Frp’s leder sa i går at det ble for stort, for stygt og for dyrt. Å stoppe det omstridte Lambda- bygget kommer neppe til å koste Frp stemmer i valgkampen.

I Spania passet ordføreren i Sevilla på å åpne byens nyeste kulturbygg i tide til valgkampen. Sevilla er en by med tre historiske bygg på UNESCOs verdensarv-liste. Byen, landet og EU bruker enorme summer på vedlikehold av historiske bygninger. Like fullt regnes et moderne tak over en av byens store plazaer som en stemmesanker. Prisen er 123 millioner euro.

Dette er min andre lokalvalgkamp i år. Resten av året bor jeg i Madrid, og i vår var det lokalvalg der også. Mye er likt, men mest er ulikt når man sammenligner de to valgkampene.

I Spania er KRISEN hovedsak i enhver politisk debatt.

Finanskrise, bankkrise, boligkrise. 40 prosent av ungdommene er uten jobb. Mange mangler bolig, til tross for at hele Norges befolkning kunne fått plass i nybygde leiligheter som står tomme.

I Norge er KRISE et altfor sterkt ord på nesten alle områder.

I Spania er samferdselspolitikk alltid en viktig valgkampsak. I Madrid koster en billett på banen åtte kroner. I Oslo koster en billett på banen 27 kroner. Forretningsfolk tar som regel tog for å komme fra Madrid til Barcelona. Avstanden er på 500 km, og turen tar under tre timer. I Norge tar forretningsfolk fly fra Oslo til Bergen. Avstanden er på 300 km, togturen tar seks og en halv time.

I Spania har foreldrene på mine barns skole startet protestaksjon mot skolematen. Det holder ikke med kylling, fisk, salatbar og frukt til dessert. Barna får altfor lite linser og bønner i kosten! Ett av forslagene fra aksjonistene er å få en lege til å gjennomgå skolemenyen hver måned. I Norge diskuterer politikerne nok en gang om elever i ungdomsskolen skal få frukt.

I nabolaget mitt i Madrid kan vi velge mellom spansk, skotsk, irsk, internasjonal (med iranske eiere), fransk eller skandinavisk skole.

I nabolaget hvor jeg bor i Oslo vil alle gå på nærskolen, selv om den er så full at det måtte bygges nye brakker i år igjen. Men både i Norge og i Spania er dårlige PISA- resultater tema i valgkampen. Norge med svært få privatskoler og Spania med svært mange privatskoler gjør det omtrent like dårlig på skoletestene.

I Spania lager de saker om politikere som tar penger for byggesøknader, som ansetter familie og venner i viktige stillinger, og som tar imot dyre dresser og luksusreiser fra private selskaper. I Norge lager vi saker om partier som sliter med å få folk til å stille på listene.

I Spanias storbyer må avgåtte ordførere skifte kontor, og de får litt mindre stab. Men sjåføren, lønna og sekretæren kan de beholde. I Norge må avgåtte ordførere gå tilbake til jobben som lærer, butikkeier eller konsulent.

I Spania har mine kolleger begynt å stille spørsmål om hvorfor samtlige bystyremedlemmer i Madrid skal ha egen privatsjåfør og bil til disposisjon. I Oslo ville ordføreren gjerne ha bil, men han ble nedstemt.

I Spania har de to store – Sosialistpartiet og Partido Popular – gått stadig lenger fra hverandre. I Norge krangler stadig flere partier om plassen i sentrum, og de to ytterpartiene sliter mest av alle.

I Spania er man enten sosialist eller PP-tilhenger, og ytterst få skifter side i løpet av livet. I Norge har velgervandringer fra rødt til blått og tilbake blitt stadig mer vanlig de siste årene.

I Spania har ordførere som regel satt igjen en bauta i form av et kulturbygg, en ny vei, et bibliotek, en ny park. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har noe å vise til. I Norge er det få som rekker å sette egne stempel. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har styrt uten skandaler, med budsjettet i balanse.

I Spania er toppen av søndagslykke å samle storfamilie og venner til laang lunsj, med vin, skinke, oliven og manchego. Gjerne etterfulgt av en sigarillo. I Norge er lykke forbundet med strevsomme turer i skogen, med speltbrød i matpakken og pølser på termos.

Kanskje ikke så rart at politikken blir annerledes.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , , , , , | 5 kommentarer

Grønn eller svart kløver for Sp?

Skrevet 2. september 2011 av Lilla Sølhusvik

Ola Borten Moe utenfor NRK-huset

Olje- og energiminister Ola Borten Moe forlater NRK Marienlyst etter nye sammenstøt med miljøbevegelsen torsdag. Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix

Etter kommunevalget for fire år siden byttet daværende Senterparti- leder Åslaug Haga jobb. Selvsagt var vi i media der da hun tok over nøkkelen som olje- og energiminister.

Det uvanlige var at vi også var der på dag to. Da hadde Haga invitert samtlige miljøorganisasjoner til kontoret. På den tiden var det SV som slet med forholdet til miljøbevegelsen, mens organisasjonene var svært så positive til Senterpartiet.

Den splitter nye oljeministeren gjorde stor lykke da hun signaliserte en langt mer offensiv satsing på miljø. Stikkord var fornybar energi. Alle ble bedt om å delta i den store dugnaden som skulle få landet over i mer bærekraftig utvikling etter oljealderen.

Fire år etterpå er det dårlige klimaet mellom oljeminister og miljøbevegelse blitt en sak i valgkampen. Dagens olje- og energiminister Ola Borten Moe gikk fra studio til studio for å svare på anklager i hele går.

– Han har knapt hatt noen møter med miljøbevegelsen, ble det sagt. – Han har bedt om krig, og krig skal han få, sa Frederic Hauge. – Han er den mest fossile ministeren Norge har hatt, sa Nina Jensen i WWF.

Hvor var det det skar seg?

Ola Borten Moe mener han er vel så opptatt av fornybar energi som sine forgjengere. Men han snakker ikke bare om det. Han vil ha olje også. Og kull, hvis det kan gi billigere strøm.

Han er til og med positiv til nye atomkraftverk i våre naboland, for det kan jo også få strømprisen ned her hjemme. – Den mannen sier ja til alt! sier Naturvernforbundets Lars Haltbrekken.

Mot dette svarer Ola Borten Moe at organisasjoner som Naturvernforbundet og WWF sier NEI til alt. De vil gjerne ha fornybar energi, men ikke monstermaster som skal sikre miljøvennlig energiforsyning. Vindkraft er bra, men ikke hvis det ser for stygt ut i naturen.

Da Borten Moe besøkte Naturvernforbundets landsmøte sist helg, anklaget han dem for å trenere arbeidet med miljøvennlig energi. Det var ikke veldig populært. Det hjalp ikke at han dro rett etter talen, uten særlig mye tid til dialog. – Han bare leverte gørra si og dro, sier en av dem som var på møtet.

Miljøbevegelsen har vært vant å ha et svært tett forhold til den rødgrønne regjeringen. Frederic Hauge liker å framstille hele renseprosjektet på Mongstad som sin egen idé.

Naturvernforbundets leder er gift med SVs partisekretær, og SVs miljøpolitikk har lignet svært mye på Naturvernforbundets program. Når Borten Moe nå har lagt seg ut med miljøbevegelsen – inkludert Bellona, som han egentlig er ganske enig med – er det naturlig at ikke bare SV, men også mange i Senterpartiet blir bekymra.

I tiden som kommer er det ikke mest spennende om Bellona-Frederic velger å snakke med Borten Moe igjen. Frederic Hauge har brutt all kontakt med regjeringen før, og jeg er ikke så sikker på at hele regjeringen har stått og skrapt på døra hans for å få kontakt.

Det store spørsmålet er hvilken del av partiet som vinner fram; Borten Moes blågrønne, eller Åslaug Hagas rødgrønne Senterparti.

Den næringsvennlige og konservative trønderen har ett mål; tilstrekkelig strøm til lavest mulig pris. Han har lagt seg til en stil der han går rett på, samme hvem han støter på. Den rødgrønne østlendingen i Ås mente det var viktigere å sikre at strømmen ble mer miljøvennlig.

Ola Borten Moe er i gang med den lange maktkampen. Den handler om klimameldingen, som skal legges fram av regjeringen til våren, om den ikke blir utsatt enda en gang. Da skal han få en tøff kamp mot SV i regjeringen. Men først må han ta kampen internt i Senterpartiet.

Da jeg prøvde å ringe Åslaug Haga i går, tok hun ikke telefonen. Selvsagt.

Det finnes neppe en nyhetsredaksjon i landet som ikke har prøvd å få Haga utpå for å snakke om sin etterfølger. Vi lurer alle på hva Haga tenker om det som nå rører seg i partiet.

Men så langt har Haga altså latt være å svare. Hun satser nok på at andre i partiet tar opp den grønne tråden.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , , , , , , , , | 27 kommentarer

Nasjonalt fravær – lokalt nærvær

Skrevet 1. september 2011 av Anders Ravik Jupskås
Stand for Miljøpartiet De Grønne i Karl Johans gate

Miljøpartiet De Grønne har vært fraværende i rikspolitikken, men stiller i år til valg i 55 kommuner. Nå har de håp om å innta storbyene Oslo og Bergens bystyrer. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

De er små, uten representasjon på Stortinget og ganske usynlige i riksmediene. På kommunalt nivå spiller imidlertid noen av de norske småpartiene en viktig rolle.

Hva slags partier er dette? La oss se nærmere på Miljøpartiet de grønne.

Et byparti

Miljøpartiet de grønnes (MDG) oppslutning er ganske jevnt fordelt over hele landet, men det er en tendens til at partiet scorer litt høyere i de tre store byene: Oslo, Bergen og Trondheim.

Med 2 prosents oppslutning, to innvalgte representanter og deltakelse i en rødgrønn flertallskonstellasjon, har særlig Trondheim har vært en bastion for MDG siden 2007.

Neste mål for MDG er representasjon Oslo og Bergen. De siste meningsmålingene antyder at dette er innen rekkevidde.

Interessant å merke seg er at partiets beste bydeler i hovedstaden nesten uten unntak er de samme bydelene hvor Rødt gjør det bra. Kan hende begge rekrutterer fra et høyt utdannet sjikt som er opptatt av radikal omfordeling og/eller miljøpolitikk?

Også lokale ildsjeler…

Et uttrykk for at oppslutningen tradisjonelt også er resultat av lokale ildsjeler ser vi ved at MDG gjorde det bra i Flakstad i Nordland i 2007. Her er det ganske åpenbart at en av landstyremedlemmene har vært delaktig i mobilisering av 19 personer, og dermed en oppslutning på 2,7 %.

Ideologi

MDGs hovedmål er «… et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.». Videre heter det at «økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt».

I mine undersøkelser av partienes landsmøtedelegater (de som vedtar partiets politikk) kommer det frem at partiet i all hovedsak plasserer seg på «venstresiden» i norsk politikk. En god del inntar også en mer sentrumsorientert posisjon.

Slikt sett minner MDG om sitt søsterparti i Sverige som ved sist riksvalg ble Riksdagens tredje største parti. En del av aktivistene i MDG vil sikkert også mene at skillet mellom «høyre» og «venstre» i politikken har delvis utspilt sin rolle og at det avgjørende er om man er for eller mot en «grønn» politikk.

«Venstre»-orientert og mot EU

MDG er skeptiske til økte lønnsforskjeller; ganske kritiske til kontantstøtten; for økt likestilling; positiv til forebyggende arbeid mot kriminalitet fremfor strengere straffer; tilhenger av en liberal asylpolitikk og mer bistand; for en hardere beskatning av høye inntekter (såkalt progressiv beskatning); og mot privatisering (dog ikke så mye som Ap, SV og særlig Rødt).

Partiet ser imidlertid ikke til å ha noen sterk preferanse i forhold til en eventuell sentrum-periferi-konflikt. Byene og bygda er like viktige for partiet.

I synet på EU plasserer MDG seg i all hovedsak på nei-siden. Akkurat denne saken har vært en konfliktsak mellom grønne partier i Europa. Det ser imidlertid ut som de har lært seg å leve med at Nord-Europas grønne er mer skeptiske på vegne av det europeiske prosjektet enn de grønne på kontinentet.

Veldige grønne

Der partiet skiller seg ut er på spørsmål knyttet til miljø, naturligvis. Ingen partier er så grønne som MDG. Litt under halvparten av delegatene mener at miljø er den viktigste saken i norsk politikk, og knapt noen i partiet er enige i at industriutbygging kan prioriteres over naturverninteressene.

Partiet er også villig til å satse mye mer på miljøvern selv om det skulle medføre et betydelig lavere personlig forbruk. Gasskraftverk er heller ikke populært. «Norge trenger ikke gasskraftverk, så la oss stenge gasskraftverkene og beholde bakkekontakten i miljøpolitikken», skrev talsperson Hanna E. Marcussen 02. mai i fjor.

Stiller i 55 kommuner

Nå stiller partiet til valg i 55 kommuner og alle fylker. Målsettingen er å øke antallet kommunestyrerepresentanter fra 6 til cirka 25.

En rekke meningsmålinger tyder på at partiet vil komme inn flere steder, blant annet i Bærum, Sandefjord og Hamar.

Selv om nasjonal representasjon fortsatt er et godt stykke unna, er etablering av flere lokale fotfester i kombinasjon med naturlig skolering for partiets kommunestyrerepresentanter, et lite skritt på veien.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Tendens: Ap taper – Høyre vinner

Skrevet 1. september 2011 av Magnus Takvam
Fabian Stang, Erna Solberg og Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning.

Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , , , , , , | 11 kommentarer

Vinner i media – taper på målingene

Skrevet 30. august 2011 av Lilla Sølhusvik
Frps ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, under valgkampåpningen 13. august.

Frps ordførerkandidat i Oslo har vært en aktiv utspilleverandør så langt i valgkampen. Her under valgkampåpningen 13. august. Foto: Sara Johannesen/Scanpix

Seniorer er en ressurs for samfunnet – ikke et problem. Det var senior-Frp-er Carl I. Hagen som fant grunn til å minne om dette, da han møtte velgerne på Majorstua i Oslo i helga. Budskapet sto å lese på løpeseddelen han delte ut, over et glansa bilde av ham som FrPs ordførerkandidat.

Flere har ment at Carl I. Hagen parkerte seg sjøl med sine ufølsomme uttalelser om politiressurser og Utøya-ofre, samt påstanden om at de aller fleste terrorister er muslimer.

Men Carl I. Hagen har aldri trivdes på en parkeringsplass. Nå er han den ordførerkandidaten med desidert flest utspill i riksmediene.

På dette området er hans politiske nese fullt intakt. Bare den siste uka har han vært innom Marienlyst med ikke mindre enn fire ulike utspill:

  • 22/8 – Spanske veiarbeidere i nordsjø-turnus.
  • 23/8 – SV-kandidat bør trekke seg.
  • 28/8 – Ventelister på sykehjemmene.
  • 29/8 – Aps eldrepolitikk funker ikke.

Når partiet sliter på meningsmålingene, kan altså ingen skylde på at Frp mangler plass i mediene. Ingen kan skylde på at Siv Jensen holder forgjengeren utenfor heller. Hagen bruker nå 60 prosent av tida si på å være ordførerkandidat i Oslo. Resten av tida reiser han rundt i landet –med eller uten partiledelsen – som partiets eldregeneral.

Frp tør mer

Jeg er av dem som mener at Carl I. Hagen skylder oss journalister ganske mange blomsterbuketter etter årene i politikken.

Han har skjelt oss ut i alle årene – og særlig vi som jobber i NRK.

Men har han trengt en talerstol, har han stort sett fått den. Som regel har det vært fortjent –han er en av få som tør å komme med kontroversielle utspill og nye løsninger.

For mye på lufta?

I valgredaksjonen har vi diskutert om Frp kommer litt for mye på med sine utspill i forhold til de andre partiene.

Det er alltid en diskusjon mange har meninger om. Det som skiller FrP fra andre partier – i alle fall så langt – er at partiet tør å bruke valgkampen til å fremme nye og kontroversielle standpunkter.

De andre partiene er mer defensive –de passer på å ikke tabbe seg ut.

Sliter med hovedsakene

Hovedgrunnen til at Frp likevel ligger lavt på meningsmålingene er at de har kommet i forsvarsposisjon på begge sine hovedsaker: innvandring/integrering og eldrepolitikk.

Etter terroren på Utøya har det blitt vanskeligere for partiledelsen å kjøre så hardt på islam-kritikk. Siv Jensen har i stedet brukt mye tid på å tilbakevise mer og mindre useriøse uttalelser fra enkeltmedlemmer.

Eldresaken har heller ikke blitt Frp’s gullkort. Hver gang Siv Jensen og Carl I. Hagen snakker om UVERDIG ELDREOMSORG – med en innlevelse man må være Frp-topp for å få til – blir velgerne minnet om alt Frp kunne ha gjort med saken i Oslo, der de selv sitter med ansvaret. De satt med ansvar for fire år siden også, men da kunne de skylde på at omlegging var på gang. Etter åtte år holder ikke det.

Nå ligger Fremskrittspartiet helt nede på 12 prosent i enkelte målinger. Så lavt har ikke partiet ligget siden midten på nittitallet. Denne gang bør de ikke legge skylda på feil journalister. Men de kommer helt sikkert til å prøve.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , , , , | 57 kommentarer

Blir det meg, eller blir det deg?

Skrevet 25. august 2011 av Lotte Olsen

Det er ett spørsmål alle nyhetsjournalister stiller seg i disse dager. På denne lista finnes fasiten. Foto: Lotte Olsen/NRK

Her om dagen kom lista opp på veggen. Redaksjonssjefen kom gående fra kontoret sitt – stille – og alle skjønte hva det var hun hadde med seg. To hvite A3-ark med ruter, navn, tider og datoer.

På desken, altså i redaksjonslokalene våre, var det blitt merkbart stillere. Flere lente seg tilbake på stolene sine, og strakk hals – nesten umerkelig – som om det var mulig å lese arkene på så lang avstand.

Det kunne til forveksling ligne på arkene som blir hengt opp når sommerferieplanen er klar. Men det var ikke det. Vi visste hva det var.

Hun hadde med seg en teiprull, og brukte tenna til å ta biter med teip som hun hang opp de to arkene med. Hvor lang tid kan det egentlig ta å henge opp to ark?

– Da er det klart, smiler hun mot oss.

Endelig. Jeg er først oppe av stolen, og konsentrerer meg om ikke å løpe de fire og en halv meterne.

Jeg låser blikket mitt i redaksjonssjefen som fortsatt står der. Vel fremme (det føltes som en lengre tur enn det egentlig var) smiler jeg krampaktig til henne.

Jeg kjenner blikkene i ryggen. Kollegaene mine. Er det meg eller dem? Det er garantert flere, men aldri alle.

Jeg snur hodet mitt. Sakte mot høyre. Det er som om jeg merker at øynene mine justererer seg for å lese skriften på veggen. Ikke i utrykkets egentlige forstand. Fra bibelen så er skriften på veggen et ondt varsel om dommedag eller nederlag.

Dette er ikke dommedag. Men for meg og flere andre i redaksjonen er dette alvor.

Det er et spørsmål om å være eller ikke være. Det er fasiten. Fasiten på om vi er satt opp på vakt 12. september – med utvida arbeidstid på grunn av valgnattsendinga.

Nerdete? Jada. Helt klart. Men dette er noe av det mest spennende som skjer når man er journalist. Det er så stas. Det som om vi får lov til å være oppe etter sengetid. Det er litt sånn alle mann til pumpene-stemning valgnatta. Med politikere som går inn og ut av tv- og radiostudioene. Det er et høyt tempo, det er masse folk her. Og det som skjer er viktig. Og det skjer bare annenhvert år.

Jeg – jeg har gleda meg i to år. Og det er nå jeg skal få vite.

Jeg finner navnet mitt på lista, og jeg slipper ut et lite YES! Direktereporter på TV. Valgnatta. Yes!

Jeg går tilbake til plassen min og prøver ikke å virke hoverende. Jeg ser en kollega som går samme rute som jeg gikk. Han er 1,92 høy, men når han ser på lista er det som om han synker sammen. Dagtid. Reporter. Forhåndssaker.

Han ser bedende på redaksjonssjefen, men det er ingen bønn. Alle kan ikke jobbe valgnatta.

Og jeg føler med ham. I tretti sekunder. For jeg skal jobbe valgnatta. Yes! God helg og godt valg.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , | 49 kommentarer

Hvordan få de unge til stemmelokalet?

Skrevet 25. august 2011 av Anders Ravik Jupskås

Mange har uttrykt et ønske om høyere valgdeltakelse som svar på terrorhendelsene 22. juli. Særlig håper man at de unge finner veien til stemmelokalet på valgdagen 12. september. For å realisere det er det viktig med tydelige politiske forskjeller.

«En rekordstor valgdeltakelse er en fin måte å hedre ofrene på», uttalte AUF-politikeren Per Anders Torvik Langerød (25), som overlevde marerittet på Utøya, noen få dager etter den 22. juli.

Politikere fra alle leire har gjentatt liknende budskap de siste ukene og over 90 000 personer har meldt seg inn i gruppen «Rekordstor valgdeltagelse er mitt svar» på Facebook.

Demokratiets «temperaturmåler»

Valgdeltakelse blir gjerne kalt demokratiets «temperaturmåler». I så måte har det norske lokaldemokratiet blitt betydelig kaldere de siste årene.

Med to små unntak har valgdeltakelsen ved lokalvalg vært nedadgående siden toppen i 1963. Det året gikk hele 4 av 5 velgere til stemmelokalet for å si sin mening om hvem som var best skikket til å styre sin kommune.

Ved kommunestyrevalget for fire år siden var det imidlertid bare litt over 3 av 5 som puttet sin stemme i stemmeurnen. Også i våre nordiske naboland har valgdeltakelsen falt de siste tiårene.

Unge deltar lite

Særlig lav deltakelse er det blant de unge. I aldersgruppen 18 til 21 år var det bare 1 av 3 som stemte, og trenden er nedadgående.

Dette er ingen unik norsk utvikling; også i vårt naboland Sverige har andelen unge som deltar i valg sunket.

Likevel er det interessant å merke seg at nyere forskning fra Sverige viser at andelen permanente «sofavelgere» (dvs. de som la vær å stemme i flere valg på rad) ikke er høyere blant de unge enn i befolkningen for øvrig.

Snarere er det slik at ungdom er blitt mer ustabile – noen ganger stemmer de, andre ganger ikke.

Manglende borgerpliktsfølelse

Hvorfor deltar så de unge mindre i valget enn resten av befolkningen? La meg fremheve to forklaringer: (1) manglende følelse av at det å stemme er en borgerplikt og (2) utydelige forskjeller mellom partiene.

Mens de eldre generasjoner ser ut til å betrakte stemmegivning som en borgerplikt, ser det ut som unge mangler denne følelsen. I boken Det nære demokratiet – lokalvalg og lokal deltakelse (redigert av Jo Saglie) fra 2007 understreker statsviterne Lawrence Rose og Per Arnt Pettersen at tiltak som kan øke denne borgerpliktfølelsen er «særlig berettiget overfor yngre personer».

Konsekvensene av 22. juli, som i særlig grad oppleves som et angrep på unge, engasjerte politikere, kan imidlertid kanskje føre til en økt politisk mobilisering og demokratisk bevissthet også blant de unge.

En ny rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor tyder på dette, selv om det naturligvis er for tidlig å fastslå de langsiktige konsekvensene av terrorhandlingene. Men vi vet helt sikkert at flere av ungdomspartiene allerede har opplevd en økt medlemstilstrømning de siste ukene.

Lite forskjell mellom partiene

En annen viktig årsak til manglende deltakelse for de unge, er utydelige politiske alternativer.

Unge mennesker liker ofte klare ideologiske budskap. Med 24 prosent av stemmene var det faktisk slik at ytterste høyre, representert ved Frp, «vant» skolevalget i 2009 så vidt foran Arbeiderpartiet. Men også ytterste venstre gjorde det godt. Summen av SV og Rødt var 15,1 prosent.

Så selv om lokal pragmatisme gjør at det finnes mange overraskende samarbeidskonstellasjoner i norske kommuner, bør partiene bør bruke valgkampen til å tydeliggjøre de politiske forskjellene. Litt idealisme og store ideer skaper gjerne litt mer entusiasme.

Publisert i Valg 2011 | Merket med , , , | 1 kommentar