Jens Stoltenberg og Ap er et større problem for SV enn Kristin Halvorsen, skiver politisk kommentator Magnus Tavkam. Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX
SVs krise løses ikke ved å bytte partiledelse. Det er forholdet til Ap som er problemet.
SVs dårlige tall på meningsmålingene skaper medieinteresse og historisk dårlige tall på 4-tallet får mediene til å ringe de kjente kritikerne .
Så langt har VG på sin ringerunde fått Rolf Reikvam til å kreve debatt om Kristin Halvorsens stilling.
Ikke overraskende.
Men de fleste har altså avvist problemstillingen . Det er likevel ikke usannsynlig at det kan bli skifte i partitoppen, men det vil i så fall skje på partiets landsmøte i 2013.
Det vil også komme som resultat av en styrt prosess der Kristin Halvorsen selv har det siste ordet. Å få en lederdebatt midt under en valgkamp er marerittet for enhver partileder.
Ingen ting tyder heller på at mange vil følge opp Reikvams invitt. Partiledelsen vil forsøke å utnytte den oppmerksomhet krisedebatten utløser til politiske utspill om SVs egne saker.
SVs problemer på nasjonalt plan dreier seg om forholdet til Arbeiderpartiet, og ikke om Kristin Halvorsen. Ikke bare på grunn av det faktum at flere potensielle SV-velgere vurderer å gi Arbeiderpartiet sin stemme i sympati etter 22 juli.
Det mest kritiske er at partiet ikke har fått betalt for den innflytelsen SV har hatt over den rød-grønne politikken i regjering. Selv barnehagesatsingen, som SV har det meste av æren for, er det Arbeiderpartiet som får betalt for. SV har mistet eierskap over saken til Arbeiderpartiet.
Bildet som har festet seg er et pragmatisk parti som har gått med på kompromisser inntil det selvutslettende.
Hvorfor ikke da like godt stemme AP?
Det strategiske motivet velgere som har sympati i retning av SV eller Aps venstreside har for fortsatt å stemme SV i nasjonale valg, er å binde opp Arbeiderpartiet i regjering.
Et Arbeiderparti med SV i regjering er annerledes enn et Arbeiderparti uten SV.
SV erne er fortvilet over at mange av deres potensielle velgere er gått til AP uten å se nettopp dette: Blir SV for lite, vil Arbeiderpartiet finne tilbake til sitt gamle jeg .
Partisekretær Silje Schei Tveitdal var inne på dette i et intervju med VG 20 juli, to dager før bomben sprang:
«Men Tveitdal frykter at Ap skal velge seg andre samarbeidspartnere – også på riksplan – etter stortingsvalget i 2013. Det kan skje hvis SV og Sp får lav oppslutning ved kommunevalget til høsten, ifølge henne.
– Hvis tyngdekraften blir for liten, så kan det peke mot en annen politisk sammensetning eller at Ap vil regjere alene, sier partisekretæren».
Uttalelsen må selvsagt også forstås som en måte å få fram alvoret for egne velgere, og å mobilisere dem fram mot lokalvalget. Men det er realiteter og ikke bare taktikk bak ordene.
Dersom SV skulle gjøre et så elendig valg 12 september som målingene kan tyde på, vil det bli en intern debatt fram mot 2013 om forholdet til regjering , om ledelse og om politikk.
Flere i partiet vil ta til orde for å forlate regjering og rendyrke partiets profil i opposisjon.
Da Kristin Halvorsen etter sterk indre tvil bestemte seg for å ta gjenvalg som partileder nok en gang på sist landsmøte, var det viktigste motivet å bidra til å føre det historiske regjeringsprosjektet i mål fram til 2013.
Den målsettingen har hun fremdeles.
Skulle SV komme til å forlate regjering før neste Stortingsvalg må det være på en sak der SV ikke kan stå for resultatet.
Det mest spennende i den sammenheng er den stadig utsatte klimameldingen. Miljøpolitikk har fått samarbeidet til å gynge i den rød-grønne skuta tidligere.
Det kan skje igjen.
