Et sammentreff dette, at både Endre og jeg har tatt med oss Ragnar Hovlands vidunderlige bok «Sveve over vatna» fra 1982 på turen? Helt sikkert, eller kanskje ikke, både Anne og Bjørn André snakket visst mye om den på feltarbeidet i fjor, og Endre fikk den av dem. Kanskje det har ligget i underbevisstheten både til Endre og meg?
Turene over breis og overvann får i alle fall en ny mening når Hovland et sted i boka skriver:
Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom.
Vi har snart kommet til slutten av vår reise i Svalbards ødemark, og vi har opplevd fantastiske ting. Opp- og nedturer i et vilt tempo, avløst av sløve teltdøgn. Om vi har utvist storhet er jeg usikker på, men det har føltes slik gjennom kulde, bratte snørenner, overvann, teknisk trøbbel, og ikke minst reiser til noen av verdens siste utposter.
Mushamna legges ned som fangststasjon etter Linda og vi skal snart pakke teltet i Satelittpasset og forlate breen slik den var da vi kom, kanskje med et unntak av et hull i snøen som skal bære preg av eksplosjon og brann; dokatedralen skal dø en verdig og voldsom død.
Vi avslutter, og våren, som alle steder innebærer det nye friske, skal drepe vinterens vakre grep om dette området. De sommerstengte breene skal igjen stenges, og naturen skal kort og hektisk snappe etter den nesten varme sommerbrisen en stakket stund før igjen snøen legger seg og fôrer den kanskje ikke så evige isen.
Men for oss spiller det ingen rolle. Vi skal sakte gli vekk fra vinteren, og inn i våren. Jeg skal snart være tilbake hos min elskede Marianne, vår katt Bacchus og resten av familien på et sommerlig Slependen. Det gjør ingenting å forlate et eldorado når porten inn i fremtiden er bevokst med duftende eføy, nesten lik den jeg skal se henger på veggene av Store studio når jeg nå snart skal tilbake på jobb på Marienlyst.
Men ennå skal mange ting skje her oppe i alt det hvite. Vinden skal løye, alt utenfor skal graves frem, og vi innenfor må igjen få et grep om dag og natt, og komme oss ut av soveposene. Klokken har sluttet å si meg når jeg skal sove eller være våken; forvirringen er til stadighet stor over hvilken dag det egentlig er, og vi bryr oss egentlig ikke.
Jeg plukker frem en ny bok fra min personlige kasse og tenker på 17. mai-toget i Ny-Ålesund. Det blir en opplevelse det og.