[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/Q8hdMHVMF3g" width="510" height="310" wmode="transparent" /]
Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst. Jeg kan levende forestille meg Fonnums glis der han småprater med de andre klatrerne som pakker sakene sine. Scenen ser helt rå ut! Store skygger kastes mot den knudrete 15 meter høye isveggen som etter å ha ligget i mørket noen timer nå utstråler et underlig gult lys. I dette lyset badet vi hele kvelden med spisse redskaper og fallende isklumper, mens vi sleper oss opp etter fronttagger og isøkser opp den bratte veggen. Jeg anbefaler isklatring med aggregat og arbeidslys på det varmeste!
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/H1Bimx-95aQ" width="510" height="310" wmode="transparent" /]
Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.
Trilletur i Vestmarka. Foto: Marianne Wahlstrøm
Grip dagen heter det, og man skal leve i nået, men nået synes å unndra seg en rik opplevelse. Det synes som om timene og dagene våre løper av sted uten at vi liksom klarer å stikke fingrene skikkelige ned i den rike og saftige mulden som gir livet fylde. Hva er det med nået, eller våre forventninger til nået, som gjør det så uoppnåelig? Hvordan skal vi egentlig gripe nået an?
Bacchus. Foto: Helge Kaasin
At den dagen skulle komme da jeg skulle ha dyrehoder på stake i stua, smurfeklær tytende ut av skap og skuffer og hengende på tørkestativet, små leker fylt med kattemynte, stellebord og bleier, og ikke minst to nesten like store merkelige skapninger krabbende på gulvet, den ene med pels, den andre nesten hårløs, hadde jeg ikke trodd for noen år siden, og det hele er kommet som en snikende, herlig glede på meg.
Veslejenta på pappas arm. Foto: Helge Kaasin
Månen henger stor og perlemorshvit over Bærums bebyggelse. Bare en jevn motordur bryter stillheten. Jeg sitter i bilen på vei hjem fra Bærum Sykehus etter en lang natt fulgt av en lang dag. Det er fortsatt 3. oktober, og det er fortsatt min datters fødselsdag, den dagen hun kom til omverdenen etter ni måneder innomhus i mors liv.
Marianne nyter utsikten fra Skaugumsåsen. Foto: Helge Kaasin
En gang i løpet av 1955 brant den en gang så ærverdige Grosethkollen Sportscafé ned til grunnen i et inferno av flammer. Det 200 kvadratmeter store overnattingsstedet ble oppført i 1937 av Lars Tjernslie for å huse 30 overnattingsgjester oppe på den gamle husmannsplassen Grosetplassen, like ved Skaugumsåsen og bare en snau kilometer fra bebyggelsen på Hvalstad i Asker. Etter nedleggelsen av stedet som kafé allerede i 1942, huset stedet blant andre funksjonærer tilhørende Ingwald Nielsen før Norsk Speiderpikeforbund overtok på begynnelsen av 1950-tallet. Om brannen var resultat av en uforsiktig speiderpikes lemfeldige omgang med ild vites ikke, men stedet ble aldri bygget opp igjen, og bare grunnmurene står igjen som et minne om denne svunne tiden.
Helge Kaasin med dekk. Foto: Helge Kaasin
Etter at sommeren har forløpt stille og rolig for min del med noen fine nærturer til fots og enkelte flotte sykkelturer i Vestmarka, så har høsten nå kommet med all sin prakt. Tro mot meg selv og årstidenes gang fant jeg igjen frem mitt gamle sett med bildekk. Dragsele til pulk, tynt statisk tau, staver og to sammenkoblede bildekk er alt du trenger, pluss litt guts og mange gode svar til forbipasserendes spørsmål om hvilken pol du har tenkt deg på tur til; jada, mange spør.
Undergravende virksomhet. Foto: Helge Kaasin
Jeg har to helger på rad drevet utstrakt undergravende virksomhet til fjells. Dette er verken så radikalt eller ulovlig som det ved første øyekast kan synes. Det dreier seg verken om illegale løpeblader mot den sittende regjering eller virksomhet à la gutta på skauen, men snarere om noe så profant og legalt som å skifte ut fundamentet på vår elskede bihytte Uglebu på Dagalifjellet. Arbeidets karakter og deilig harde kroppsarbeid med redskaper som slegge, krafse, brett, spett og spade avdekket noen nærliggende grunntanker, næret av god lesning og fjelluft.
