Undergravende virksomhet

Undergravende virksomhet. Foto: Helge Kaasin

Jeg har to helger på rad drevet utstrakt undergravende virksomhet til fjells. Dette er verken så radikalt eller ulovlig som det ved første øyekast kan synes. Det dreier seg verken om illegale løpeblader mot den sittende regjering eller virksomhet à la gutta på skauen, men snarere om noe så profant og legalt som å skifte ut fundamentet på vår elskede bihytte Uglebu på Dagalifjellet. Arbeidets karakter og deilig harde kroppsarbeid med redskaper som slegge, krafse, brett, spett og spade avdekket noen nærliggende grunntanker, næret av god lesning og fjelluft.

Utskifting av fundament. Foto: Helge Kaasin

Nærkontakten med arkaiske redskaper brukt av tre generasjoner Kaasin gir en følelse av kontakt, kontinuitet og jordnærhet, og opplyser den praktiske siden av mitt Janusansikt. Belyser man den annen side dukker det opp en hel rekke gamle filosofiske problemstillinger og begreper som griper inn i mitt nåtidige fokus og min forståelseshorisont knyttet til redskaper.

Oswald Spengler, i den aggressive boken Mennesket og teknikken fra 1931, knyttet redskapet til hånden og hånden til menneskets fremtreden som art, slik at «hele kroppens holdning og gange har fått form etter håndens virksomhet» (s. 41):

Menneskets hånd, gange og holdning må ha oppstått samtidig, men også – og det har ennå ingen sagt – hånden og verktøyet. Alene er den ubevæpnede hånden ikke noe verd. Den krever et våpen for selv å bli et våpen. Slik verktøyet er dannet utfra håndens form, slik har hånden formet seg etter verktøyet. Det er meningsløst å adskille disse hendelsene i tid.

Oswald Spengler, Mennesket og teknikken, 1931, s. 43.

Videre påpeker Spengler at teknikken ikke må «forstås ut fra redskapet. Det dreier seg ikke om å fremstille gjenstander, men om å bruke dem, ikke om våpnene, men om kampen. […] Det dreier seg ikke om gjenstander, men alltid om en virksomhet som har et formål.» (s. 25)

Redskapet oppstår i en kontekst hvor en rekke naturlig menneskelige forutsetninger ligger til grunn, og hvor redskapet inngår i en instrumentell horisont hvor noe skal formes, nedlegges, skapes, ødelegges, etc. Utenfor denne instrumentelle horisonten har ikke redskapet noen funksjon og er dermed ikke noe redskap.

The big grey bat

En gang på tidlig nittitall, trolig 1993 eller 1994, var jeg så heldig, muligens etter en forelesning av min senere veileder Olav Gjelsvik, å kunne sitte med et knippe av Norges fremste filosofer på nå nedlagte Prelaten i Tromsø og drikke øl. Min daværende veileder på grunn- og mellomfag Harald Johannessen, foreleseren Olav Gjelsvik og Johan Arnt Myrstad blant andre, flankerte den gamle professor, nå pensjonist, Jakob Meløe, eller «the big grey bat» som Myrstad kalte han med referanse til Thomas Nagels viden kjente artikkel What Is It Like to Be a bat? fra Mortal Questions (1979).

Jakob Meløe har siden 1970-tallet kalt sin filosofiske virksomhet «praxeologi» og har i sitt virke beveget seg i grenselandet mellom analytisk filosofi, fenomenologi (Merleau-Ponty), og hermeneutikk (Heidegger) ifølge hans egen hjemmeside http://jakobmeloe.com/.

For Meløe er verden en verden vi interagerer med og tilnærmer oss på forskjellige måter, og verdens objekter er eksistenser for oss avhengig av disse tilnærmingsmåtene, vår praksis. Vår verden er konstituert gjennom vår praksis.

It is clear that he who chops wood wields an axe and that he who saws wood wields a saw. But there is no operation built in here which is his operation on the axe or on the saw, independently of his chopping wood or sawing wood, that is, of his operation on the log. […] Being a material object is a form of existence. It is what we operate on or with – under the most formal description of it and of our operations on or with it (as in e.g., «He moved the thing»). But what makes a lump of clay into material, a hammer into a tool, or a piece of metal into a coin, is not that they are material objects. We are therefore saying very little about the form of existence coins have, if we say that they take up little room and stand wear and tear, because that has quite a strong connection with their place in our practices. And that is what we must analyse, if we want to analyse their form of existence.[…] Every single object in the world gets its identity from its place within a cluster of such forms, and in the end, from its place within the totality of our forms of operation.

Jakob Meløe, The Agent and His World, in Praxeology, 1983, s. 14.

Ord og objekt

Den amerikanske filosofen Willard Van Orman Quine retter i bokklassikeren Word And Object fra 1960 all sin analytiske kraft mot referanseproblematikken, koblingen mellom ord og objekter, og sier i den sammenheng følgende:

There is every reason to inquire into the sensory or stimulatory background of ordinary talk of physical things. The mistake comes only in seeking an implicit sub-basement of conceptualization, or of language. Conceptualization on any considerable scale is inseparable from language, and our ordinary language of physical things is about as basic as language gets.
Willard Van Orman Quine, Word And Object, 1960, s. 3.

Han refererer videre til den østerrikske vitenskapsfilosofen, sosiologen og politiske økonomen Otto Neuraths analogi som likner vitenskapens holistiske karakter med konstruksjonen av en båt som allerede er sjøsatt:

Neurath has likened science to a boat which if we are to rebuild it, we must rebuild plank by plank while staying afloat on it. The philosopher and the scientist are in the same boat. If we improve our understanding of ordinary talk of physical things, it will not be by reducing that talk to a more familiar idiom; there is none. It will be by clarifying the connections, causal or otherwise, between ordinary talk of physical things and various further matters which in turn we grasp with help of ordinary talk of physical things.
Willard Van Orman Quine, Word And Object, 1960, s. 3.

Quine, som Meløe og Wittgenstein før dem, er på jakt etter hvilke betingelser som konstituerer språket, hvilke forutsetninger som skal til for at språk er språk. Som Quine er Meløe opptatt av at språket, og ordene, står i ubrytelige relasjon til seg selv og maler opp en horisont vi som aktører nødvendigvis forholder oss til som språkbrukere. I motsetning til Quine knytter Meløe denne tenkningen nærmere opp til vår fysiske interaksjon med objekter, og foretar minutiøse undersøkelser av tilsynelatende enkle operasjoner på dagligdagse objekter for å avdekke nettopp disse betingelsene for handling.

Meløes hovedpoeng er at våre handlinger med nødvendighet står i en intern relasjon til verden på en slik måte at verden selv er definert gjennom den:

To each operation in our world there corresponds a well-defined cut of our world, or a well-ordered niche within it. Without that niche, the operation does not exist as that operation. The agent’s necessary knowledge of his own operations, or of what he himself is doing, includes necessary knowledge of that niche. That is, the agent necessarily has knowledge of the agent’s necessary world. The agent’s necessary world is also the smallest intelligible system within which his operations are intelligible.
Jakob Meløe, The Agent and His World, in Praxeology, 1983, s. 27.

Under Uglebu. Foto: Helge Kaasin

Om å kløyve ved

Meløe setter formelen «x handler på y» som den grunnleggende form for praktiske handlinger. «x» betegner her aktøren, mens «y» betegner det som handles på, målet for handlingen. «handler» erstatter et passende handlingsverb.

Når en person kløyver ved er handlingen å kløyve ved, mens handlingens objekt er vedkubben han er i ferd med å kløyve. Til denne handlingen tilhører det ikke bare bevegelsen av personens armer og kropp, det Meløe kaller handlingens koreografi, men også øksen han håndterer og vedkubbene han kløyver. Uten øksen og vedkubbene så finnes ikke denne handlingen, ei heller denne koreografien. Til denne handlingen hører også poenget med handlingen, det som gjør handlingen meningsfull. Det er først når handlingen trekkes inn i en større kontekst at den faktisk blir meningsfull. Uten vår praksis med å putte kløyvde vedkubber – med en gitt lengde avhengig av ovnens størrelse og en viss tykkelse gitt effekten og trekken ovnen kan gi – inn i ovnen for å holde oss varme, koke mat, varme vann etc. er det å lage vanvittige mengder tynne pinner med en viss lengde, ca 30 cm, av trær en forrykt handling.

Rammen rundt kunne vært annerledes, og kanskje bare intelligibel for aktøren selv – for eksempel ved at det å kløyve ved ga en følelse av makt og trygghet, noe som holdt onde ånder unna. I det siste eksempelet ville handlingen være snyltende på den egentlige meningsbærende handlingen hvori vi har laget et sett av språklige konstruksjoner som binder denne typen objekter og handling til flere andre handlinger, men vi kan også tenke oss at en mann gjorde noe som kunne minne om kløyving av ved, men som man omtalte som åndeutmaning, litt som man skiller trommespillet til Charlie Watts fra trommespillet til Ailo Gaup.

Altså, poenget med å kløyve ved er at man skal fyre opp i ovnen. Gitt dette er vedkubbenes størrelse innordnet i handlingen å kløyve ved. (Grunnen til at Den Norske Turistforening plasserer ut ukløyvd ved med lengde på 60 cm er ikke at de har misforstått ovnens mål og poeng med ved, men snarere at de ser at vedforbruket daler når veden ikke er ferdigbehandlet og det er opp til de besøkende å fullføre handlingen.) Ovnens størrelse står igjen i et avhengighetsforhold til blant annet rommets størrelse, menneskets fysiske forutsetninger for flytting av både ovn og vedkubber, og menneskets høyde i forhold til koking etc.

Alle disse underordnede og overordnede forutsetninger for våre handlinger er noe vi tar for gitt, men som allikevel må være til stede for at våre handlinger er handlinger som gir mening. Dette kommer til syne i uttrykket «Hva skulle vi gjort uten havet? Båret båtene?» Båtene ville selvsagt ikke hatt noen mening uten havet, på samme måte som man ikke kan tenke seg høna uten egget.

Alan og Helge. Foto: Helge Kaasin

På samme måte er man nødt til å se på vår undergravende virksomhet til fjells. På et punkt i utgravingen av det gamle fundamentet og installasjonen av det nye – altså i overgangen fra undergravende til underbyggende virksomhet – spurte jeg min far om det ikke ville være lettere å bygge fundamentet før hytta istedenfor å bygge det etter at hytta er fullført? Han mente vi hadde tradisjon for det motsatte, og at man ikke burde tukle med den tradisjonen.