Livets reise

Veslejenta på pappas arm. Foto: Helge Kaasin

Månen henger stor og perlemorshvit over Bærums bebyggelse. Bare en jevn motordur bryter stillheten. Jeg sitter i bilen på vei hjem fra Bærum Sykehus etter en lang natt fulgt av en lang dag. Det er fortsatt 3. oktober, og det er fortsatt min datters fødselsdag, den dagen hun kom til omverdenen etter ni måneder innomhus i mors liv.

Tankene farer inne i hodet mitt som et kobbel av ville hunder, jagende tretthetens lure rev. Det er ikke hver dag en kan meske seg i det organiske ved mennesket. Riktig dyppe fingrene i morkake og fostervannsekken, og beskue den tykke blodåren som kalles livets tre som forgrener seg utover morkaka, stryke fingrene over navlestrengen – koblingen mellom fortid og fremtid, eller empatisk og bekymret lytte til den vordende mors primalskrik. Og sist, men ikke minst, stryke fingrene forsiktig over et lite menneske som aldri før har følt fingre stryke seg, mens fosterfettet ligger tykt på den glatte kroppen.

Jeg kan vel sies å ha falt i den eksistensielle gryta allerede som liten, og opplevelsen av å se sitt eget barn fødes av kvinnen man elsker er noe jeg rett og slett trengte ro til å tenke over. Jeg forsto det straks jeg var hjemme; jeg er avhengig av ettertenksomheten og lever etter Søren Kierkegaards motto om at selv om livet må leves forlengs, så kan det bare forstås baklengs. Først når jeg er hjemme går det egentlig opp for meg hva jeg har fått være med på, hvilket kvantesprang i livet jeg egentlig har tatt.

Jeg er fullstendig betatt av min nyfødte datter; hennes lyder, bevegelser, lukt og vesen er bedøvende i all sin følelsesmessige velde. Jeg gleder meg over hennes inntreden i verden og ønsker henne all lykke på ferden. Livet er sådan en reise, sies det, men dette er et forslitt og ikke minst underlig uttrykk.

Man skulle tro at det er en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for en reise at man beveger sitt legeme fra ett sted til et annet, mens det verken er en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for å leve at man beveger sitt legeme en eneste millimeter. Man kan i prinsippet fødes og dø på eksakt samme sted uten i mellomtiden å ha beveget seg. Se for eksempel på trær.

Som metafor fungerer uttrykket bedre. «Underforstått at livet er bevegelig og foranderlig, som reisen, og at reisen, som livet, har en distinkt begynnelse-fødsel-avreise og en like åpenbar slutt, som dermed kan kalles hjemkomst», sier Arne Melberg i boken Å reise og skrive fra 2005. Han siterer Fernando Pessoa som i Uroens bok i noen fragmenter hengir seg til tanker rundt den fantastiske versus den fysiske reisen.

Livet er en eksperimentell reise som vi legger ut på uten viten og vilje. Det er en sjelens reise gjennom materien, og ettersom det er sjelen som reiser, er det i den vi lever. Det finnes derfor kontemplative ånder som har levd mer intenst, mer omfattende, mer omskiftelig enn andre som har levd livet på utsiden. Det er resultatet som teller. Det du føler, er det du lever. Vi vender like trett tilbake fra en drøm som fra en arbeidsdag. Vi lever aldri så mye som når vi tenker meget. (s. 342)

Jeg vender hjem fra selv den korteste reise som fra en søvn fylt av drømmer, bedøvet og forvirret av alle opplevelsene som dynger seg på hverandre, drukken på alt jeg har sett. (s. 344)

Pessoa bekrefter min erfaring av å være drukken på opplevelse, og det å trenge tid til å fordøye. Han går dels imot Kierkegaard ved å si at vi aldri lever så mye som når vi tenker. Og jeg føler det ofte slik. Fødselen var sterkere i etterkant for meg enn den var da det skjedde. (For Marianne var det nok stikk motsatt er jeg redd.)

Den fysiske reisens forflyttning er bare «ornamenter på den indre reisen som er livet», sier Melberg (s. 229). Den egentlige reisen er dagliglivets mentale reise. Men siden livets reise er uten viten og vilje, ifølge Pessoa, så har livsreisen ikke noe egentlig mål og dermed ingen hjemkomst eller død. Det som står igjen, sier Melberg, er «den usikkerheten som enhver reisende kan oppleve på enhver etappe i en reise» (s. 229). Man er og blir den samme etter en fysisk reise, men reiser man imaginært, da vender man aldri hjem igjen.

Livet er hva vi gjør det til. Reisen er den reisende. Det vi ser, er ikke det vi ser, men det vi er. (s. 345)

Vi vil aldri gå i land fra oss selv. Vi kan aldri bli en annen, men vi kan anderledesgjøre oss selv gjennom vår egen følsomme fantasi. De sanne landskapene er de vi selv skaper, for ettersom vi er deres guder, ser vi dem slik de virkelig er, slik de er skapt. Ingen av verdens syv verdensdeler interesserer meg, og ingen av dem kan jeg se slik de virkelig er; den åttende verdensdelen er den jeg utforsker, og den er min. (s. 348)

Pessoa hevder at reisen bare består av den reisende, ingen legemlig forflyttning er nødvendig. «Og hvem som helst er reisende», sier Melberg. «Reisen er ganske enkelt menneskets lodd» (Melberg, s. 94). Årsaken til dette er at vi aldri vil kunne gå i land i oss selv, den fysiske reisen er en måte å unnvike den imaginære og egentlige reisen på. Å leve er å reise; og reise er å leve.

Livets reise er nettopp en reise som kan utføres uten å bevege legemet, sier Pessoa. Livet er på reise gjennom fantasien i oss mennesker, uansett om vi vil det eller ikke. Allikevel, det er nok ikke nødvendigvis slik at reisen må komme i veien for følelsene og refleksjonen. Den kan snarere løpe parallelt, og refleksjonen kan leve godt i takt med skrittene.

Store naturopplevelser, hvor kroppens rytme klinger sammen med livet rundt i en altomfattende harmoni, gir begge de parallelle reisene et glimt av det overskridende. Det er ikke nødvendigvis slik at den fysisk reisende ikke ser, eller kan reise imaginært samtidig. Den fysiske reisen må likevel ikke komme i veien for den imaginære, fantastiske, livsreisen. Den hektisk reisende er en flyktning som rømmer fra sin eget følelsesverdensdel, en som ikke ser, egentlig:

Når jeg fantaserer, ser jeg. Hva annet gjør jeg når jeg reiser? Bare en meget skrøpelig fantasi krever at man må forflytte seg for å føle. (s. 345)

Mitt elskede vakre barn har akkurat begitt seg ut på livets reise. Jeg skal gjøre mitt ytterste for at hun står med ett ben i den fysiske, og ett i den imaginære reisen.