Fredag 15. mai skulle ikke bli Annes dag. Allerede da hun hadde satt seg fast for niende gangen på turen nedom Lloyds hotell for å sette fra oss en del utstyr til avhenting med båt senere, var hun begynt å bli smålei. En vridning i kneet i den dype, råtne snøen gjorde ikke det hele noe bedre. Men det skulle bli verre, lang verre.
Vi sto opp klokken 0500 og satte etter frokost i gang med å bryte leir. Alt skulle pakkes ned i kasser og stables på våre tre tresleder og ene ekstremslede. Trygves humørsyke skuter hadde vi allerede klart å kjøre opp til vårt depot ved Strengehagenfjellet slik at AWIPEV eventuelt ikke ville ha for lang vei å kjøre for å hente den. Vi var spent på om vi ville få start på den igjen etter et besøk på Lloyds hotell.
Et skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show
Programmessig sprengte vi dokatedralen uten den helt forventede effekten. Bare røyk avslørte at Endres ville skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show hadde effekt. Deretter var det bare å reise fra det rykende hullet på Satellittpasset.
Fra Lloyds hotell, etter å ha lastet av utstyr som skal sendes til Longyearbyen senere og som tåler lagring, vendte vi nesen igjen nordover opp Lilliehöökbreen før vi tok av øst og nord opp Bjørlykkebreen. Der kollapset plutselig ekstremsleden. Vi klarte å knyte den sammen og fortsatte opp til depotet vårt. Ingenting skulle hindre oss i å komme til folk denne dagen.
Vel oppe ved Strengehagenfjellet fikk vi også start på Trygves skuter! Ingen trodde sine egne ører eller øyne, men et lysglimt var å spore i oss; muligens ville dette fra nå av bli en enkel tur. I tillegg hadde vi plutselig flott vær! Så feil kunne vi altså ta, selv om turen over Monacobreen og Isachsenfonna gikk smertefritt. På Kronebreen og Kongsvegen hadde vi tidvis whiteout, men det betydde ikke så mye med GPS-spor, så det gikk jevnt og trutt hjemover. Vi var fornøyde!
Overvann
Ikke før vi kom frem til morenemassene langs Kongsfjorden rett før Ny-Ålesund fikk vi igjen alvorlige problemer; overvann. I mengder! Vi kunne etter sigende ikke kjøre fjordisen, så vi kronglet oss over delvis snøfri morenemasse. Overvann på land kommer av at smeltevannet ikke synker ned i grunnen på grunn av permafrosten, og har samme effekt som på sjøis; skuteren får problemer, og særlig med tunge sleder.
Ved første mulighet ble både Trygve og jeg sittende fast i ca en halvmeter overvann. Vi holdt begge koken lenge, men til slutt måtte skuterne gi opp for overmakten av slush og vann. Jeg fikk koblet av sleden min og ga gass, noe som brakte meg på det tørre igjen, men det var bare å vasse tilbake med tau for å få dratt opp sleden med Endres superskuter. Så kom turen til Trygves skuter og slede, og siden jeg var dyvåt allerede så ofret jeg meg. Veldig kaldt vann! Og med svære vinterstøvler bestående av et par kilo filt per fot ville de ikke tørke opp med det første heller.
Lykkelige, om enn noe betenkte over den videre fremdriften kjørte vi videre. Ikke lenge etter satte Anne seg fast i halvannen meter dypt overvann. Skuten var nesten under og sleden var skikkelig under vann. Vi andre stod på en brink i kø bak med vanskelig retrettmulighet. Situasjonen så mildest talt fastlåst ut.
Først sjekket vi veien videre, og det så ikke så verst ut etter et lite stykke. Selv fjordisen så farbar ut, så nå gjaldt det bare å få skuteren til Anne opp av vannet. Jeg forsøkte først med min skuter med det resultat at jeg gravde meg ned i den råtne snøen. Endres superskuter måtte igjen trå til.
Vi klarte etter noen kalde stunder med begge armene i vannet å få koplet av Annes slede (med steinprøvene våre), og fikk dratt den opp av vannet med håndkraft Endre, Trygve og jeg. Så kom turen til skuteren.
Jeg klarte ved et lykketreff å få start på den igjen, og med meg til hoftene i isvann klarte Endre å trekke skuteren nok opp av vannet til at jeg fikk gitt gass slik at den skjøt fart og kom på land igjen. Vi var godt fornøyde! Nå gjensto det bare å få snudd tre svære tresleder og skutere slik at vi fikk det resterende materiellet i sikkerhet.
Usikker fjordis
Vel, sikkerhet og sikkerhet, vi dundret i alle fall ut på fjordisen (som Endre hadde sjekket med øks og funnet kjørbar), og suste av gårde inn mot Ny-Ålesund. I etterkant fikk vi høre at de besøkende oseanografene ikke har kjørt på isen på mange dager fordi de mente den ikke var trygg. Men hva skal man egentlig med fagfolk…
Fornøyde kunne vi endelig kjøre inn i Ny-Ålesund, elleve timer etter avreise fra Satellittpasset. At det nesten ikke var middag igjen og at vannet i dusjen ikke var spesielt varmt hadde ingen betydning. Vi var på det nærmeste blitt immune mot tilbakeslag, og glad for å være tilbake i det hjertevarme og vårlige Ny-Ålesund. Og jammen var det ikke mulig å få seg en øl og en hyggelig prat utenfor det gule huset også!