Det er natt til tirsdag 12. mai. Fremfor oss ligger grushaugene mange og høye som mørke majesteter. Veien fra innerst i Woodfjorden og opp til bremassivet Holtedahlfonna via brearmen Vonbreen er en labyrint av morener. Men verst er det at isen ikke ligger på brevannet foran breen lenger, og at breelvene samler seg og renner i en mørk blå stripe ut på fjorden og strekker seg ut på denne i en fin meanderbue. – Finner vi ingen annen vei ut herfra må vi hentes med helikopter, sier Anne.
Vi ser litt betenkte på hverandre, Endre, Anne og jeg. Endre og jeg har akkurat hatt en rekognoseringstur innover morenemassene, og resultatet er nedslående. Trygve dupper av i en merkelig stilling på noen halvstore steiner. Det er midt på natten, men lyst som dagen.
Den vanlige veien ut fra Woodfjorden nå som isen over Bockfjorden ikke er trygg, er stengt for oss. Våren er skikkelig i anmarsj, og hvis vi hadde ventet lenger i Mushamna er det ikke sikkert at vi hadde kommet oss ut før sommerbåten kommer. Værmeldingen viste at det skulle komme mer snø neste dag, og være fortsatt mildt. Å kjøre skuter på Woodfjorden nå etter et snøfall var det ingen som ville.
Kjølevæskelekkasje?
Vi ventet til etter elleve på kvelden før vi reiste fra Linda og hennes Mushamna. Vi håpet på bedre snøforhold sent på dagen, men det hjalp ikke. Snøen var pill råtten der nede ved sjøen, og isen nord i Woodfjorden var i ferd med brytes opp. Vi hadde ingen tid å miste.
I bakkene opp Ottobreen spyttet skuteren min plutselig grønn kjølevæske. Jeg stoppet for å kjøle den ned med snø. Var det blitt lekkasje eller hadde den bare kokt og kjøleveske hadde kommet ut av overtrykksslangen? Vi fikk kjøre videre for å finne ut av det, nærmest i blinde i det flate lyset. Det virket heldigvis som om alt var i orden.
Vi kjørte ned den bratte brefronten fra Ottobreen, og Trygve satte seg fast i de trange passasjene mellom morenehaugene foran Georgbreen. Kneet plaget ham fortsatt; ikke lett å kjøre skuter i vanskelig terreng uten å være i stand til å bøye venstre kne. Vi kom oss over Georgbreen også, og kjørte ut i Junkerdalen.
Råtten snø
Junkerdalen ble et mareritt. Snøen langs elveleiene var råtten, og elvene var i ferd med å gå opp. Endre og jeg kjørte et stykke for å finne en vei ut. Vi halte det vi kunne i skuterne på det skrå underlaget for å holde retningen mens nederste ski grov seg ned i snøen. Ikke stoppe, for da ville vi sette oss fast. Det flate lyset gjorde det ikke enklere for oss. Vi måtte gå av skuterne gang på gang for å undersøke til fots hva som ventet oss. Vi sank til over knærne i våt snø og de varme skuterdressene ble en svett byrde.
Vi returnerte til de andre, hektet på sledene og gjorde et forsøk. Anne, som av og til satt på med Endre, av og til kjørte den tredje skuteren (Lindas) måtte vente. Jeg kom meg over med et nødskrik og et påfølgende seiersskrik. Endre og Trygve fulgte på før Endre returnerte og hentet Anne.
Skutervelt i Verdalen
Den trange kløfta foran Verdalen gikk greit, selv med vanskelige kjøreforhold, men i den trange Verdalen veltet Endres store og tunge skuter. Med Anne bakpå blir den for baktung og vanskelig å styre i det flate lyset som skjuler skavler og forsenkninger i snøen. På nytt måtte vi grave, skyve og banne.
Resten av turen ut til Verdalspynten og Woodfjorden gikk greit, selv med råtten snø og bunn gass på skuteren. Vi brukte faretruende mye bensin, og det var først nå vi forventet virkelig trøbbel; et par mil med overvann på Woodfjorden ville bety et par timer med full konsentrasjon, bunn gass og kliss våt skuterdress.
Men lykken så ut til å ha snudd seg etter en kjapp «lunsj» bestående av kjeks og sjokolade sånn ved tretiden på natta. Isen var uten overvann og over 30 cm tykk. Vi takket den sure vinden som hylte rundt ørene våre og la i vei. Kanskje ville vi klare å komme oss tilbake til leiren i Satellittpasset allikevel?
Vonbrotne foran Vonbreen
Men så sto vi altså vonbrotne foran Vonbreen. Klokka var seks på morgenen, og vi visste ikke veien ut. Vi kunne nærmest høre den ydmykende lyden av helikopterklapring.
Anne og Endre fant en mulig løsning på kartet; neste brearm, Elnabreen, så flat og sprekkløs ut på kartet, mon tro om den lot seg kjøre? Etter å ha omgått elven fra Vonbreen utpå fjorden kom vi igjen til stengt morenedør foran Elnabreen. Anne og jeg satte ut for å se etter en mulig vei inn til breen.
Vestsiden var stengt av overvann, men østsiden, gjennom en labyrint av morenehauger, lot seg kjøre. Lykkelige kunne vi komme tilbake med gode nyheter. Men ennå var vi ikke engang halvveis hjemme, og den våryre naturen hadde mer oppe i ermet.
Whiteout
Vel oppe på breen satt vi plutselig i total whiteout. Én ting er å kjøre opp en uutforsket bre i helt flatt lys uten GPS-spor, noe annet er å kjøre den i whiteout. Endre la inn punkter på GPS-en og dundret fryktløst av gårde. Vi kom oss opp på Holtedahlsfonna og etter hvert inn på et GPS-spor fra i fjor.
Endre økte farten, og i total hvithet feide vi gjennom det konturløse landskapet i 80 km i timen. Det var bare å følge på, å miste noen av syne gjorde det vanskelig å finne frem. Vi ble etter hvert trøtte, og rytmen fra snøskuteren, dunkene fra sleden bak, og Annes ryggsekk i snøføyka foran var meget søvndyssende; hjernen spilte meg noen puss, men jeg holdt farten.
I den usynlige overgangen mellom Isachsenfonna og Monacobreen kom konturene tilbake. Kjente fjell dukket frem, og vi var snart ved depotet vårt ved Strengehagenfjellet. Og godt var det. Min skuter klaget over tom bensintank. Heldigvis hadde vi ennå 20 liter på sleden i nødsfall.
Vi fylte opp skuterne og fem jerrykanner (á 20 liter) før fatet (200 liter) var tomt for bensin. Deretter kjørte vi det siste stykket til leiren via Loüetbreen, over Teltpasset og ut på Lilliehöökbreen.
Teltkjenning
Tolv timer etter at vi tok farvel med Linda og hundene på Mushamna kunne vi stavre oss på stive ben inn i teltet. Alt var som da vi forlot det, og ikke lenge etter smeltet snøen som skulle gi oss varmt vann til Real turmatpakningene.
Jeg tror vi alle sovnet et øyeblikk før middag, men det smakte allikevel himmelsk da vi først fikk i oss maten. Tolv timers hardt arbeid med bare litt vann og sjokolade til blir man ikke feit av. Nå verket hele kroppen etter søvn, og litt etter klokken tolv på ettermiddagen falt vi alle i dyp søvn.
Ved 0200-tiden onsdag var vi alle våkne igjen. Vinden rev i teltet, og utenfor hadde nysnøen lagt seg til på nye og uvante steder. Ingen grunn til å gå ut av soveposen denne dagen/natten.