Plan B

Da jeg kom opp til min antatte leirplass på mandag ettermiddag var det et urovekkende syn som møtte meg. 6-7 svære okser skulte på meg mens jeg bar sykkelen min over tørrkvist og lyng. Heldigvis hadde de ikke til hensikt å gjøre noe mer enn å irritere meg med sin repetative bjellelyd, så jeg kom frem til kanoen. Der forsto jeg at jeg hadde vært sløv på rekognoseringsturen min i fjor vinter og samme morgen; en svær maurtue spydde ut av seg skogsmaur i et vanvittig antall. På et blunk var skoen min dekket av maur som krøp oppover bena og bet seg fast i huden min.

Det var da jeg egentlig forsto at dette ikke ville komme til å gå. Jeg pakket alt i kanoen, selv sykkelen, og la i vei utover vannet for å se etter en annen leirplass, men motet sank. Flere steder var det folk som koste seg i det flotte været, og ellers var bredden av vannet bratt og full av trær. Jeg er avhengig av at plassen min kan være i fred og at det er plass nok til de aktiviteter jeg ønsker å gjøre uten forstyrrelser eller fare for tyveri og ødeleggelse. Jeg fant en grei plass, men den var full av bålrester og annet menneskelig avfall og uten noen egentlig teltplass, så jeg satte meg ned for å spise et par brødskiver og tenke. Hva nå?

Jeg begynte å se konturene av at dette ikke var måten å tilbringe sommeren på allikevel, ikke bare basert på dagens skuffelser, men på følgende bakteppe av fakta som jeg i min iver og besluttsomhet ikke har tatt konsekvensene av eller tillatt meg selv å tenke på. Det å skulle tilbringe de fleste kveldene og nettene her ute ville bety en masse organisering i forhold til det å sykle på jobben, henting og vasking av klær, handling av mat, forsømte venneforhold og ikke minst et stort problem i forhold til min kjæreste. Hun har sagt seg villig til å komme ut hit stadig vekk, men så langt unna allfarvei som leiren ville være Oslo, i full jobb og med katter som trenger omsorg, så ville det blitt stress. Det ville også bli stress for meg når jeg nå ikke lenger bare har meg selv å tenke på, jeg ville tenke på henne og ikke nyte friheten ute i naturen. Det ville rett og slett ikke bli simple living, det ville bli stressful living, helt diamentralt motsatt av det jeg søker.

Hva er det så jeg søker? Min intensjon med dette prosjektet var å oppleve sommeren i fullt monn; å kunne trekke inn frisk luft etter jobbmas og eksos, å kunne sitte og se utover vannet mens solen forsvant ned bak horisonten og la tankene blomstre. I tillegg til dette romantiske svermeriet var det et ønske om å få ro til lesing og skriving, og til å tenke over noen av de problemstillingene som er immanent i det å være et moderne menneske.

Mens jeg tenkte på dette og fiskene plasket i våryrhet og matauk rundt meg så gikk det opp for meg at disse tingene må det allikevel være mulig å få til uten å måtte bo permanent ute i skogen. Denne planen formet seg opprinnelig mens jeg i fjor sommer satt med brukket fot hjemme og i tiden etterpå hvor jeg sliten kom hjem fra jobb og ble sittende inne isteden for å gå ut i friluft. Men forutsetningene er nå annerledes, og mulighetene er mange til å komme seg ut.

Plan B er dermed som følger: jeg skal så sant vær og hverdag tillater det tilbringe tid i friluft, både med og uten overnatting, jeg skal bruke tid på eksperimenter med matlaging og annet i friluft, jeg skal tenke, lese og skrive om problemstillinger det moderne mennesket blir stilt overfor med henblikk på naturlig livsutfoldelse, og jeg skal suge inn og oppleve sommeren i fulle drag.

Ting går ikke alltid som planlagt, og flere av mine turer har hatt et element av galskap i seg som fordrer at man ikke tenker gjennom hver minste detalj for å få det gjennomført. Noen vil kanskje si at jeg gav opp for raskt denne gangen, men det får nå stå sin prøve.

Nå skal jeg hente kanoen tilbake til sivilisasjonen, men den vil ikke stå urørt gjennom sommeren. Og det blir en fin tur over vannet i kveld sammen med Marianne.