[transcoded id=228]
Tirsdag kveld syklet Marianne og jeg tilbake til Vestmarka og kanoen for å hente ut utstyret. Vi lempet alt av utstyr og sykler opp i kanoen og padlet over vannet. Det ble en fantastisk flott tur i solskinnet på et speilblankt vann. Da vi kom til den andre bredden satte vi kanoen på kanotralla, og etter litt justering klarte jeg å sykle med kanoen i venstre hånd. Det er to viktige ting å huske på; bruk venstre hånd fordi det er svært mye lettere å bremse med bakbremsen enn forbremsen på grus (!), og juster kanotralla slik at kanoen vipper opp foran, det er langt lettere å trykke kanoen ned når man sykler nedover og på flatmark enn å holde den oppe. Men det er omvendt når man skal sykle oppover, da bør kanoen vippe ned foran.
Det skal ikke stikkes under en stol at returen var vemodig. Dette prosjektet var noe jeg har sett frem til hele vinteren med forventning. Når jeg nå ser at prosjektet i virkeligheten ikke klarte å fylle disse forventningene så blir man litt ettertenksom. Alain de Botton refererer i sin bok «Kunsten å reise» til en annen herlig bok, J.-K. Huysmans fin-de-siecle-roman «Mot strømmen» fra 1884, hvor hovedpersonen, den tilbaketrukne kunstnyter, misantrop og dekadente hertug des Esseintes plutselig får et sjeldent behov for å komme seg ut fra sitt soverom og reise utenlands, nærmere bestemt London.
Des Esseintes kommer så langt som til stasjonen, og i ventetiden før toget skal gå besøker han en vinstue med en guidebok for London under armen og blir kastet ut i drømmerier om Londons severdigheter, både pga. boken og vinstuens engelske interiør og klientell. Han går etterpå til en engelsk restaurant og oppdager etterhvert at han ikke har noe behov for å gjennomføre reisen.
«Hva er vitsen med å flytte på seg når man kan reise så storslått på en stol? Var han ikke allerede i London, omgitt av alle dens lukter, dens atmosfære, innbyggere, mat og redskaper? Hva mer kunne han håpe på, om ikke nye skuffelser…?»
Realiseringen av reisen, de faktiske gjøremål, stresset og maset som uvegerlig er forbundet med den reelle reise, men som i tankens reise ikke engang dukker opp som en bisetning blant tanker som forherliger målet. For eksempel er det få ganger vi faktisk tenker på turen fra flyplassen til hotellet i drømmefasen av reisen, den kommer mer eller mindre som et sjokk på oss i det vi befinner oss ved baggasjebåndets larm. Slik var det vel også for meg da jeg plutselig befant meg uten Marianne der ute ved det stille vannet i Vestmarka. Og hvis det skulle være slik en solskinnsdag, hvordan ville det ikke være en regntung og grå dag?
Jeg kommer ikke til å slå meg til ro med bøker om emnet, jeg skal være der ute i naturen, men ikke bo i telt ved et vann i Vestmarka, i alle fall ikke hele sommeren.
