Var nylig på Hjemmefrontsmuseet med familien for å utnytte den økte historieinteressen i familien. Der så det helt likt ut som sist jeg besøkte museet. Det tror jeg var på begynnelsen av 1970-tallet.
Filmen om Max Manus har vakt stor interesse hjemme hos oss. Som historiker er det selvsagt stas å se hvordan en godt fortalt historie på film kan vekke interesse hos en trettenåring. Hun har lest boken om filmen og møtte nylig også Tikken Manus. Det resulterte i nok en bok om temaet, signert av både forfatter og hovedperson. Så vi gledet oss alle fire til å dra på Hjemmefrontsmuseet for å finne ut enda mer. Men der har tiden stått helt stille. Hvor var alle de spennende historiene? Hvor var menneskene? Vi opplevere krigen i Norge ved å gå gjennom en lang korridor med illustrasjoner av slag og viktige hendelser. Men det var ikke gjort noe forsøk på moderne formidling via data eller andre litt mer moderne virkemidler.
Max Manus-filmen viser at vår krigshistorie kan fortelles på nye måter og på den måten nå yngre og nye grupper. Vi fant lite av det på Hjemmefrontmuseet. Men barna i familien er jo høflige og sa de hadde stor glede av besøket. Vi voksne var litt mer skuffet for å si det slik. Debatten om vår krigshistorier blusset opp i forbindelse med premieren på filmen. La oss håpet at det kan føre til en videreutvikling av hjemmefrontmuseet. Det fortjener både de som deltok i kampen om vår frihet og kommende generasjoner som skal lære noe av det.