Å intervjue menneskerettighetsaktivister er nesten alltid nedslående. Det ligger i sakens natur. De graver i dårlig nytt, i det som regimer vil holde skjult av mishandling og maktmisbruk. Slik var det før Hosni Mubaraks fall i Egypt, det var slik mens Militærrådet hadde makten, og det er kanskje ikke så overraskende, men like fullt nedslående, at det er slik nå som Egypt har fått sin første demokratisk valgte president.
Jeg var i går på Cairo Institute for Human Rights som nylig har gitt ut en rapport om de første 100 dagene med Mohammed Morsi. -Krig mot ytringsfriheten
Hele rapporten finnes her.
http://www.cihrs.org/?p=4547&lang=en
Det de synes var mest foruroligende var at det ikke syntes å være noe vilje til å gjøre noe med det.
Og Egypt er ikke noe isolert tilfelle. Omveltningene som pågår rundt om i den arabiske verden, med høyst forskjellige tempo og resultat, har gjort situasjonen vanskeligere for mange aktivister, som gjerne var de som startet protestene mens de autoritære regimene fortsatt hadde makten. I Bahrain, hvor protestene har blitt mer sekteriske, ble demonstrasjoner forbudt i går. I Qatar hvor tv-kanalen Al Jazeera har sitt hovedkvarter, sirkulerer en lov som forbyr kritikk av landet eller vennligsinnede naboland. Myndighetene i Qatar fengslet også poeten Mohammed Ajami for ett år siden på grunn av et kritisk dikt mot landets hersker, emir Hamad Al Thani. Poeten sitter fortsatt i fengsel. Og som Charlotte Berrefjord Bergløff skrev på nrk.no i går: I Tunisia frykter menneskerettighetsorganisasjoner at kritiske røster knebles.
