Jeg var i går på Cairo Institute for Human Rights som nylig har gitt ut en rapport om de første 100 dagene med Mohammed Morsi.  -Krig mot ytringsfriheten

Hele rapporten finnes her.

http://www.cihrs.org/?p=4547&lang=en

Det de synes var mest foruroligende var at det ikke syntes å være noe vilje til å gjøre noe med det.

Og Egypt er ikke noe isolert tilfelle. Omveltningene som pågår rundt om i den arabiske verden, med høyst forskjellige tempo og resultat, har gjort situasjonen vanskeligere for mange aktivister, som gjerne var de som startet protestene mens de autoritære regimene fortsatt hadde makten. I Bahrain, hvor protestene har blitt mer sekteriske, ble demonstrasjoner forbudt i går. I Qatar hvor tv-kanalen Al Jazeera har sitt hovedkvarter, sirkulerer en lov som forbyr kritikk av landet eller vennligsinnede naboland. Myndighetene i Qatar fengslet også poeten Mohammed Ajami for ett år siden på grunn av et kritisk dikt mot landets hersker, emir Hamad Al Thani. Poeten sitter fortsatt i fengsel. Og som Charlotte Berrefjord Bergløff skrev på nrk.no i går: I Tunisia frykter menneskerettighetsorganisasjoner at kritiske røster knebles.

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8377497

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8376489

Den eneste åpne kritikk fra sentralt hold i Likud kommer fra Michael Eitan. Han vil forsøke å få hemmelig stemmegivning. For det trenger han 10 prosent oppslutning, det er tvilsomt om han lykkes når han har statsministeren som motstander. Netanyahu vil ha en åpen avstemning, og da er det vanskeligere å si nei. Men for Likud-medlemmene er kanskje ikke innholdet i avtalen det vanskeligste, men at den hinter om at Lieberman blir Netanyahus arvtaker.  Kommentator for sentrum-venstre avisen Haaretz, Chemi Shalev, mener at nettopp det er Liebermans plan.

http://www.haaretz.com/blogs/west-of-eden/netanyahu-s-big-bang-gambit-with-lieberman-might-blow-up-in-his-face.premium-1.472345

Oppmøte

Oppmøte er viktig. Det handler om legitimiteten til den som blir president, det være seg Ahmed Shafiq eller Muhammed Morsi. Etter det jeg har sett i dag, virker det ikke å være særlig mange som har gått for å stemme. Det kan ha vært varmen, det kan ha vært tidspunktet, det kan ha vært at de var bedre organisert denne gangen som en av dommerne sa til meg, men der jeg for to uker siden så lange køer, var det i dag nesten tomt. Det jeg har hørt fra andre valglokaler i hovedstaden og andre steder i landet, peker i samme retningen. Det ser særlig ut som det er de unge som holder seg borte. Jeg traff også en ung kvinne som stemte, men som krysset ut begge kandidatene i protest. Det har hun ikke vært alene om å gjøre. Valgmyndighetene har akkurat sagt de vil holde stemmelokalene åpne to ekstra timer i dag og ikke stenge før klokken ti i et forsøk på å få flere til å avgi stemme.

Hvem vinner?

Ahmed Shafiq var antakelig den eneste av kandidatene Muhammed Mursi hadde mulighet til å slå, men kun galning vil komme med skråsikre prognoser i Egypt, særlig etter den uken vi har vært gjennom med nye unntakslover og et oppløst parlament.  Den beslutningen har gitt Shafiq-tilhengerne økt selvtillit og den siste pressekonferansen han holdt virket mest av alt som en seierstale. Vi har også sett interessante og nye valgmønster uavhengig av dette. Shafiq gjort det meget godt i områder hvor Brorskapet og islamistene hittil har stått sterkt, eksempelvis Sharqiya-provinsen hvor familiene til begge kandidatene kommer fra. Det virker som mye av dette kan tilskrives en gjenopplivning av de gamle NDP-nettverkene, partiet som var allestedsnærværende under Hosni Mubarak. I tillegg har Brorskapet gjort det lett for sine kritikere: De har ikke klart å bygge ordentlige allianser, de har ikke klart å berolige usikre velgere og flertallet i det nå oppløste parlamentet, har de ikke brukt særlig konstruktivt.  Det vil også være et spørsmål om valget foregår på redelig vis.

Betyr valget noe?

Men når alt kommer til alt betyr det kanskje ikke noe særlig  hvem av kandidatene som vinner, for om noen skulle være i tvil har hæren gjort det ganske tydelig hvem som bestemmer. Så langt  i dag, klokken er nå  1815 her i Kairo, har et militærhelikopter  fløyet over meg fem ganger og i løpet av kvelden vil de legge fram hva slags myndighet presidenten får og hvor mye makt de har tenkt å beholde selv. De har allerede overført lovgivende makt til seg selv og overgangsregjeringen de selv har utnevnt, ga dem onsdag frie hender til å arrestere sivile, en variant av de forhatte unntakslovene Mubarak styrte med under alle sine tre sine tre tiår ved makten.

Det begynner å bli mer og mer tydelig at det som begynte som en revolusjonær kamp for mer demokrati,  har utviklet seg til et saktegående militærkupp.

Islamisttrusselen

Valgkampen i sluttspurten har vært moderne, den har vært negativ: Ahmed Shafik har viftet med islamisttrusselen, konstant. Han har sagt at det ikke går an å stole på Det muslimske brorskapet, at Egypt trenger en president som har Kairo som sin viktigste by, ikke Jerusalem og han har sagt at ved å stemme på Mursi, velger man ikke en person, men en organisasjon. Hvem vil da egentlig lede landet: Vil det være Mursi eller vil det være Khairat al-Shater som er den mektigste mannen i Brorskapet og hva med Mohammed Badie som formelt sett har den høyeste posisjonen? Hos mange egyptere er dette en retorikk som går hjem. Brorskapet klarte bare å samle sine kjernevelgere i første runde og har mistet mesteparten av godviljen de hadde i etterkant av oppstanden på Tahrir. I parlementsvalget fikk de nesten 50 prosent av stemmene, i presidentvalget bare rundt 25 prosent.

Det gamle regimet

Problemet er at avsenderen av dette budskapet ikke er særlig troverdig i manges øyne. Han klarte riktignok å samle rundt 24 prosent av stemmene, nærmere 5 millioner stemmer, dersom valget gikk riktig for seg, men resten av velgermassen valgte en kandidat som på en eller annen måte var knyttet til oppstanden mot Mubarak. Derfor har Mursi og Det muslimske brorskapet effektivt fokusert på Shafiks bånd til det gamle regimet, og snakket mindre om seg selv og hva de vil gjøre med Egypt. De fleste som har vært involvert i oppstanden, og det gjelder absolutt ikke bare folk knyttet til Brorskapet, frykter at med Shafik som president vil restene av Mubarak-staten ikke bare vil overleve, men slå tilbake med frie hender.

Den dype staten

Jeg følte selv på kroppen en ørliten flik av det som det har blitt populært å kalle den dype staten her i Egypt, altså alle de forskjellige sikkerhetsorganisasjonene og etterretningsorganisasjonene som har blitt skapt av Mubarak og hans forgjengere. Under en demonstrasjon på flyplassen mot Shafik mandag dukket de opp. Jeg forsøkte å intervjue en flyplassansatt som klaget på korrupsjon – Shafik var luftfartsminister i nesten ti år, fra 2002 til 2011 – men det tok ikke mange minuttene før en kraftig sivilkledd kar i rosa skjorte tok meg i armene og geleidet meg unna mens en annen, også han tilforlatelig kledd, skulle slette opptakene mine. Det var som et gufs fra revolusjonsdagene da det var tilnærmet umulig å jobbe noe annet sted enn inne på Tahrir-plassen.

Mistenksomhet mot Brorskapet

Hva så med Brorskapet? Selv om de surfer på en bølge av motstand mot det gamle regimet, har de ikke klart å overbevise på egen hånd. Siden Tahrir-dagene har de brutt flere løfter, de sa for eksempel at de ikke skulle stille med en presidentkandidat, og budskapet tidlig i valgkampen har vært konsentrert rundt islamske slagord og løfter om å innføre sharia, islamsk lov. Det gjør at de aller fleste kristne kopterne, i underkant av 10 prosent av befolkningen, kommer til å stemme på Shafik. Organisasjonen framstår også som maktsulten, og mange egyptere er mistenksomme til deres egentlig motiver.

Hvem vinner?

Etter fadesen i forkant av første runde, har Egypts meningsmålingsinstitutter klokelig holdt seg unna denne gangen. I motsetning til gjennomanalyserte valg i Europa, er det alltid overraskelser i Egypt. De fleste antar at Mursi har best muligheter, men det kan ikke utelukkes at Shafiks skremselsargumenter og Brorskapets linje har hatt effekt, på de kristne, på muslimer med et annet syn på religion enn brorskapet. Egypts sufi-muslimer har for eksempel tatt til orde for å stemme på Shafik. Et viktig spørsmål blir også hvor mange som kommer til å stemme, det har vært tatt til orde for boikott fordi valget mangler legitimitet og fordi de to kandidatene ikke speiler det egentlig Egypt, samt frykten for valgfusk.

Ingen grunnlov på plass

Men når alt kommer til alt: Kanskje er ikke presidentvalget er det viktigste valget. For samtidig som Egypt forbereder seg på å velge en president, har det også vært en intens kamp rundt den nye grunnloven. De sekulære og liberale partiene beskylder Brorskapet for å ville dominere komiteen som skal skrive den. Et kompromiss ble nådd, men det er fortsatt strid om hvem som skal sitte der, og bak vifter det fortsatt regjerende militærrådet med å gjeninnføre grunnloven fra 1971.

Og som ikke det skulle være nok, torsdag 14. juni, to dager før valget begynner, skal en rettsinstans avgjøre om Shafik har rett til å stille som kandidat. Det islamist-dominerte parlamentet vedtok nemlig en lov i april om at de som har hatt viktige posisjoner de ti siste årene under Mubarak, ikke kan stille til valgte embeter. Det var en lov direkte rettet mot Shafik

Forvirret?

Vel, du er ikke alene. En tegning i den uavhengig avisen Shourok med tittelen ”Egypts tilstand” viste en masse sammenhengende krusseduller. Forandringene som skjer i Egypt er dype, omveltningene voldsomme og vil prege landet og regionen i lang tid framover. Det er bare å holde seg fast.