Man trenger ikke være hardbarka revolusjonær eller ha mistet noen av sine nærmeste på Tahrir-plassen for å føle en tristhet i Egypt i dag, for å kjenne at noe er borte. Det holder å gå til et stemmelokalet og se på ansiktene. Der de stolt og forventningsfullt har avgitt stemme tidligere, virker ansiktene mer likegyldige nå, som om de har gjort noe nødvendig, ikke noe de har lyst til, om de i det hele tatt har møtt opp.
Oppmøte
Oppmøte er viktig. Det handler om legitimiteten til den som blir president, det være seg Ahmed Shafiq eller Muhammed Morsi. Etter det jeg har sett i dag, virker det ikke å være særlig mange som har gått for å stemme. Det kan ha vært varmen, det kan ha vært tidspunktet, det kan ha vært at de var bedre organisert denne gangen som en av dommerne sa til meg, men der jeg for to uker siden så lange køer, var det i dag nesten tomt. Det jeg har hørt fra andre valglokaler i hovedstaden og andre steder i landet, peker i samme retningen. Det ser særlig ut som det er de unge som holder seg borte. Jeg traff også en ung kvinne som stemte, men som krysset ut begge kandidatene i protest. Det har hun ikke vært alene om å gjøre. Valgmyndighetene har akkurat sagt de vil holde stemmelokalene åpne to ekstra timer i dag og ikke stenge før klokken ti i et forsøk på å få flere til å avgi stemme.
Hvem vinner?
Ahmed Shafiq var antakelig den eneste av kandidatene Muhammed Mursi hadde mulighet til å slå, men kun galning vil komme med skråsikre prognoser i Egypt, særlig etter den uken vi har vært gjennom med nye unntakslover og et oppløst parlament. Den beslutningen har gitt Shafiq-tilhengerne økt selvtillit og den siste pressekonferansen han holdt virket mest av alt som en seierstale. Vi har også sett interessante og nye valgmønster uavhengig av dette. Shafiq gjort det meget godt i områder hvor Brorskapet og islamistene hittil har stått sterkt, eksempelvis Sharqiya-provinsen hvor familiene til begge kandidatene kommer fra. Det virker som mye av dette kan tilskrives en gjenopplivning av de gamle NDP-nettverkene, partiet som var allestedsnærværende under Hosni Mubarak. I tillegg har Brorskapet gjort det lett for sine kritikere: De har ikke klart å bygge ordentlige allianser, de har ikke klart å berolige usikre velgere og flertallet i det nå oppløste parlamentet, har de ikke brukt særlig konstruktivt. Det vil også være et spørsmål om valget foregår på redelig vis.
Betyr valget noe?
Men når alt kommer til alt betyr det kanskje ikke noe særlig hvem av kandidatene som vinner, for om noen skulle være i tvil har hæren gjort det ganske tydelig hvem som bestemmer. Så langt i dag, klokken er nå 1815 her i Kairo, har et militærhelikopter fløyet over meg fem ganger og i løpet av kvelden vil de legge fram hva slags myndighet presidenten får og hvor mye makt de har tenkt å beholde selv. De har allerede overført lovgivende makt til seg selv og overgangsregjeringen de selv har utnevnt, ga dem onsdag frie hender til å arrestere sivile, en variant av de forhatte unntakslovene Mubarak styrte med under alle sine tre sine tre tiår ved makten.
Det begynner å bli mer og mer tydelig at det som begynte som en revolusjonær kamp for mer demokrati, har utviklet seg til et saktegående militærkupp.
