Elise Ross er brukt som svingstang av politiske motstandere i sitt eget part. Hun drar til sin far i Solør for å finne ut av sitt liv og sin barndom. Da får hun høre at moren, som døde da Elise var 12, ikke fikk hjerneslag, som Elise har trodd, men kjørte inn i garasjen og kom aldri ut igjen.
Her er morens historie.
Merete Fiske sto i melkebutikken på hjørnet av Gudes gate og Eidsvollsgate i Trondheim. Det var her Didrik Ross handlet sin studentmelk, da han gikk på NTH. Han ba henne ut, vartet henne opp, sjarmerte henne grundig og fikk henne inn i en forlovelse. Merete hadde bare ett ønske: å komme seg bort fra Trondheim. Man kunne ane at hun hadde mye kraft, men hun var stille og sky. Hun tinte opp under Didriks tilbedelse.
Merete snakket lite om sin bakgrunn. Hun bodde på Moholt sammen med moren, Solveig Fiske, opprinnelig fra Støren. Hun og moren og lillebroren hadde flyttet til Trondheim etter krigen. Det var ingen grunn til å feire bryllup i Trondheim.
Sommeren 1955 giftet de seg i Kongskirken i Kongshavn. Martin Ross stelte istand stort bryllup, og Didrik roste faren i sin tale, takket ham for det internasjonale hjemmet han var vokst opp i, de rike impulsene han hadde fått gjennom oppveksten, sa han var imponert over hva faren hadde bygget opp og gledet seg til å gå inn i firmaet sammen med sin vakre gåtefulle kone.
Etter seks års ekteskap skjer det noe avgjørende med henne. Datteren Elise var fem år og lekte med en kamerat i haven. Hun fikk en lekepistol mot hodet. Da svartnet det for Merete. Hun fikk et raserianfall, slengte gutten mot veggen, løp ut på gaten hylende og desperat. Hun ble fanget opp av politiet og innlagt. Psykotisk gjennombrudd, sa overlegen. Merete var innlagt i ti måneder, og i terapien begynte minnene å dukke opp.
Faren, Oskar Søraune, ble ordfører i en kommune Sør-Trøndelag i 1941. Han mente at noen måtte ta på seg oppgaven, og ettersom alt skikkelig folk trakk seg eller stakk av til Sverige, hadde NS bare kryp og udugelighet å sette inn, sa han under rettsaken etter krigen. Oskar meldte seg inn i NS og prøvde å ivareta kommunens og folkets interesser så godt han kunne overfor okkupasjonsmakten.
Sommeren 1944 ble han oppsøkt av Henry Rinnan, som hadde snust opp at milorg-folk holdt til i noen kojer inne i skogen. Rinnan ville ha ordføreren til å vise vei. Oskar Søraune nektet. Da grep Rinnan den 11 år gamle Merete, satte pistolen mot hodet hennes og sa at faren kunne velge. Merete måtte følge faren og Rinnan og de tyske soldatene gjennom skogen. Under skuddvekslingen ble en av de fire milorg-karene drept. De tre andre arrestert. De sprakk senere under avhør og tortur, og et stort nettverk ble avslørt. Åtte mann ble henrettet.
I 1946 ble Oskar Søraune dømt for angiveri til 15 års tvangsarbeid. Han hengte seg på Falstad. Moren skiftet navn og tok med seg de to barna til Trondheim. Merete husket etterhvert mye fra oppveksten, særlig hvordan hun ble holdt utenfor i skolegården og alltid hadde båret på en følelse av mørk skyld og redsel for hissighet.
Etter innleggelse og terapien ble Merete intenst investert i å renvaske faren. Da hun døde, fant de kasser med utklipp om rettsoppgjøret. Når han var full, kunne Didrik skryte av at han hadde hatt en kone som hadde overlevde Rinnans pistol mot hodet , og en svigerfar som hengte seg, fordi han måtte grave opp russiske krigsfangelik og bøte for henrettelsen av åtte selvgode mannfolk ,som søkte spenning og stort sett brukte kojene til å knulle kvinnfolk og mente de tjente konge og fedreland heltemodig på den måten.