Minken Fosheim, Thomas Bye, Axel Aubert og Andrea Bræin Hovig i studio. Foto: Antonia Pambou/NRK
Det er utfordrende å lage hørespill. Publikum ser ingen ting. Ser ikke det lille hånfliret. De redde øynene. Forfengeligheten som stadig børster innbilt flass bort fra skuldrene. Alt det vi sier til hverandre uten ord. Og det er kanskje det mest veltalende i oss, det ærligste.
På scenen, film og tv er det disse ordløse handlingene som vekker mest følelser hos publikum. Ikke det som sies, men reaksjonene på ordene, de fysiske handlingene.
Dem har vi ikke i hørespillet. Alt må inn i dialog. Pauser, tonefall, undertoner, nøling, følelser – javel. Men det ligger i og rundt og under ordene. På film vil en regissør ofte stryke mest mulig dialog og fortelle med bilder. Hørespillet er dialogen. Den som ikke sier noe, høres ikke og fins derfor ikke.
I Kongshavn har vi derfor latt alle karakterene beherske språket. De kan nøle og famle, men de er veltalende og velformulerte. Vi må se dem gjennom det de sier – og det er det de sier, som må gjøre dem interessante for oss.