Etter en kjapp instruksjon i butikken skal jeg prøve å kaste på egenhånd med det nye fluefiskesettet mitt. Det viser seg å bli alt annet en lett.
Jeg velger å følge rådet fra selgeren av det nye fluefiskeutstyret mitt, å trene litt uten fluer. Etter et par patetiske forsøk der fluesnøret dasker meg i fjeset, skjønner jeg hva han mente. Jeg er glad det ikke satt en flue i enden.
Kunsten i fluefiske er å kaste snøret frem og tilbake i lufta der du stadig slipper ut mer snøre. Når du har sluppet ut nok snøre lar du det dale lett ned på vannet med flua fremst. Det er i alle fall slik de gjør det på TV.
Å omsette teorien til praksis viser seg å være meget vanskelig. Jeg greier å holde tre-fire meter snøre i lufta, men med en gang det blir lengre enn det blir det kluss. Stanga skal pendle frem og tilbake. ikke for langt og ikke for kort. Mellom klokka ti og to fikk jeg vite av han i butikken. Eller var det ti og ett? Uansett hvilket klokkeslett jeg prøver meg på lander snøret i en røys foran beina mine. Flua, eller rettere sagt tuppen der flua skulle vært lander heller ikke fremst slik den skal. Den krøller seg rundt snøret og etter noen kast har jeg fått to nye knuter på sena som ikke var der da jeg startet.
Dette går ikke, her trengs det eksperthjelp. Hvem kjenner jeg som kan dette? Stig Vivelid Nilsen i den lokale jeger og fiskeforeninga har fisket på landslaget i fluefiske. Jeg tar en telefon til Stig.
-Nå var du heldig, sier det i den andre enden. -Jeg skal ha noen timer instruskjon for et par karer på fredag så du kan henge deg på der. Jeg er ikke sen om å ta imot tilbudet. Stanga legges vekk til fredag.