Jeg har vært litt gæren i år. Barna får ikke pakkekalender til jul. Ikke får de sjokoladekalender heller. Stakkars unger.
Tidlig i høst hadde jeg store planer om å bestille teaterbilletter slik at barna skulle få skikkelig julestemning med Reisen til Julestjernen eller Jul i Blåfjell. Men ikke engang Putti Plutti Plott får ungene mine med seg før jul.
Jeg tenkte en stund at det hadde vært koselig å invitere nabobarna på lysstøping, eller klassevennene på pepperkakebaking. Et aldri så lite juleverksted med gløgg og pepperkaker blant våre venner, har jeg alltid ønsket å få til. Men foreløpig har det blitt med tanken. Jeg har ikke invitert en eneste nabo, og for å være ærlig så kommer jeg ikke til å gjøre det heller. Og nå er muligheten i ferd med å forsvinne.
Selv om det fortsatt er mange dager igjen til jul er kalenderen full. Ikke av pakker – men av planer. I løpet av den første uka i desember hadde vi allerede vært gjennom en skolekonsert og en turnoppvisning, og et lutefiskslag. I dagene som følger skal vi pløye oss gjennom en elevkveld med musikkskolen, to julebord, to venninnesamlinger, og ektemannens bursdag (utrolig upraktisk å ha bursdag i desember!) Lucia-frokost i barnehagen (hvor er glitteret fra i fjor…?), to skoleavslutninger og en julekonsert skal også presses inn.
Jeg er som mødre flest opptatt av å gi barna en god jul. Men i jakten på den ideelle jula, følger det en ekstra nisse med på lasset. Og han er ikke av det rolige slaget.
Ifølge forsker ved SIFO Anita Borch styres vi av forventninger og tradisjoner når vi forbereder jul. Vi vil så gjerne gi barna våre de samme gode juleopplevelsene som vi fikk da vi var små. Med god stemning, god tid, gode opplevelser og gjennomtenkte gaver.
Jeg innrømmer gjerne at jeg styres av disse forventningene. Jeg synes det er vanskelig å si nei til invitasjoner, jeg synes det er vanskelig å vite hvem som skal få julegaver og hvor mye de skal få, og jeg er fryktelig redd for å skuffe mine egne barn i jula.
Likevel tok jeg et bittelite oppgjør med tradisjonene i årets kalendervalg.
I stedet for pakkekalender har jeg laget et sinnrikt system der barna trekker små, hemmelige oppgaver der de skal glede, oppmuntre eller overraske noen andre i familien.
Lillesøster har allerede gitt storebror en klem hver gang han satt seg på en stol. 8-åringen skal flette setninger fra Glade jul inn I samtalene på en naturlig måte, og 10-åringen skal få pappa til å le minst tre ganger I løpet av en dag.
Det er ikke pakker, og det er ikke godteri. Og 24 oppgaver er kanskje ikke så mye enklere å finne på en 24 gaver. Men det skaper god stemning . Det ble ingen sure miner slik jeg fryktet, og jeg kan gå inn i jula med bittelite grann bedre samvittighet og en smule stolthet over muligens å ha skapt en ny tradisjon fremfor blindt bli med på den samme gamle karusellen.