Tidlig i høst hadde jeg store planer om å bestille teaterbilletter slik at barna skulle få skikkelig julestemning med Reisen til Julestjernen eller Jul i Blåfjell. Men ikke engang Putti Plutti Plott får ungene mine med seg før jul.

Jeg tenkte en stund at det hadde vært koselig å invitere nabobarna på lysstøping, eller klassevennene på pepperkakebaking. Et aldri så lite juleverksted med gløgg og pepperkaker blant våre venner, har jeg alltid ønsket å få til. Men foreløpig har det blitt med tanken. Jeg har ikke invitert en eneste nabo, og for å være ærlig så kommer jeg ikke til å gjøre det heller. Og nå er muligheten i ferd med å forsvinne.

Selv om det fortsatt er mange dager igjen til jul er kalenderen full. Ikke av pakker – men av planer. I løpet av den første uka i desember hadde vi allerede vært gjennom en skolekonsert og en turnoppvisning, og et lutefiskslag. I dagene som følger skal vi pløye oss gjennom en elevkveld med musikkskolen, to julebord, to venninnesamlinger, og ektemannens bursdag (utrolig upraktisk å ha bursdag i desember!) Lucia-frokost i barnehagen (hvor er glitteret fra i fjor…?), to skoleavslutninger og en julekonsert skal også presses inn.

Jeg er som mødre flest opptatt av å gi barna en god jul. Men i jakten på den ideelle jula, følger det en ekstra nisse med på lasset. Og han er ikke av det rolige slaget.

Ifølge forsker ved SIFO Anita Borch styres vi av forventninger og tradisjoner når vi forbereder jul. Vi vil så gjerne gi barna våre de samme gode juleopplevelsene som vi fikk da vi var små. Med god stemning, god tid, gode opplevelser og gjennomtenkte gaver.

Jeg innrømmer gjerne at jeg styres av disse forventningene. Jeg synes det er vanskelig å si nei til invitasjoner, jeg synes det er vanskelig å vite hvem som skal få julegaver og hvor mye de skal få, og jeg er fryktelig redd for å skuffe mine egne barn i jula.

 Likevel tok jeg et bittelite oppgjør med tradisjonene i årets kalendervalg.

I stedet for pakkekalender har jeg laget et sinnrikt system der barna trekker små, hemmelige oppgaver der de skal glede, oppmuntre eller overraske noen andre i familien.

Lillesøster har allerede gitt storebror en klem hver gang han satt seg på en stol. 8-åringen skal flette setninger fra Glade jul inn I samtalene på en naturlig måte, og 10-åringen skal få pappa til å le minst tre ganger I løpet av en dag.

Det er ikke pakker, og det er ikke godteri. Og 24 oppgaver er kanskje ikke så mye enklere å finne på en 24 gaver. Men det skaper god stemning . Det ble ingen sure miner slik jeg fryktet, og jeg kan gå inn i jula med bittelite grann bedre samvittighet og en smule stolthet over muligens å ha skapt en ny tradisjon fremfor blindt bli med på den samme gamle karusellen.

Når til og med VG i år skriver at ”årets julegave skal være miljøbevisst og selvgjort”, så må det være noe i det. En gave som oppfordrer mottager til å gjøre noe selv, er hipt. Hvorfor ikke gi bort et malingsspann, rett og slett?

FBI var tidlig ute med forslag til alternative julegaver (denne artikkelen fra 2003 er blant de mest leste denne måneden) Se også denne videoen for tips om nytelse, opplevelse og tid: Julegavetips

Elektronikkbransjen er på en annen galei. De har kåret demringslampen til årets julegave, en lampe som simulerer soloppgang, og som i løpet av 30 minutter øker lyset gradvis helt til du vekkes av fuglekvitter eller bølgeskvulp.

Øystein Greni i bandet BigBang hadde et originalt tips i VG 23. desember i fjor: Last ned BigBang gratis, og gi heller pengene til Palestinakomiteen.

Vårt Land skriver om alternative, symbolske gaver som kan gis bort til veldedige organisasjoner.

Rettferdige varer er også mektig populært. Våre daglige gjøremål, som for eksempel å handle i butikken, kan ha en avgjørende betydning for livet til mennesker som lever på andre siden av jorda, skriver Fair Trade Max Havelaar

Alle vet at det egentlig er tanken som teller, Forbrukerinspektørene vil derfor ha dine tanker rundt hva som kan gis i julegave. What’s hot, and what’s not!

Vi vet alle at vi ikke skal tro på reklame, likevel klarer jeg ikke la være å irritere meg over reklame som er for god til å være sann. Hjelp meg med å stoppe reklamen som lurer deg, for det er ikke bare tannkremprodusenter som overdriver!

<!–[if !supportEmptyParas]–>”Colgate – anbefalt av de fleste tannleger verden over” hevdes det i en tv-reklame for Colgate Total. Med det sprer Colgate et inntrykk av at triklosan-tannkremen er den tannkremen du trenger for å få sunne tenner. Og foran seg skyver de hele verdens stand av tannleger. <!–[endif]–>

Men det er ikke sant. De fleste tannleger i verden går ikke rundt og anbefaler Colgate Total. Spesielt i Norden blir tannkremen i langt større grad frarådet enn anbefalt, fordi den kan føre til resistente bakterier og fordi den dreper bakterier som munnen og fordøyelsessystemet trenger for å fungere.

<!–[if !supportEmptyParas]–>

Vi har jo en studie som dokumenterer det, sier Colgate. En studie som må holdes hemmelig av forretningsmessige grunner.

Hvilke andre grunner kan det være for å holde en studie om hva verdens tannleger anbefaler hemmelig enn at studien ikke tåler andres analyse. Hvis studien stemmer burde Colgate gjort alt de kunne for å få publisert alle detaljer i den i så mange medier som mulig, for å levne all tvil om tannkremen til side. Men det gjør de ikke. Av forretningsmessige grunner.

<!–[if !supportEmptyParas]–>

Som oftest er det bare lommeboka det kan gå utover hvis man velger å tro på en reklame. Men i verste fall kan villedende reklame også gå ut over helse og miljø.

<!–[if !supportEmptyParas]–> <!–[endif]–>

Har du sett en reklame med påstander du tviler på? Gi meg et tips, så kan vi se om påstandene kan dokumenteres eller om dokumentasjonen må holdes hemmelig av forretningsmessige grunner.

– Lars Karelius Noer

Nå har dette endret seg dramatisk. I år regner man at det selges over 500 000 flatskjermer mot bare 10 000 tv-er med bilderør. I butikkene ser man ikke lenger de såkallte CRT-tv-ene.

I stedet står man overfor en jungel av stadig større og flatere flatskjermer, men hvem skal man velge?

Der står jeg nå. Hver gang jeg er innom en elektrobutikk blir jeg stående foran tv-apparatene, prøver å måle dem mot hverandre, sjekke spesifikasjoner, se på design, farger, bevegelser, kontraster og oppløsning.

Og prisene de varierer enormt. En 42 tommers flatskjerm kan nå variere i pris fra 7000 kroner til 50 000 kroner. Etter noen minutter foran flatskjermveggene, paralysert av alle bildene og valgene jeg står overfor, går jeg alltid videre, litt mindre klok.

Kan du hjelpe meg?

Du som ikke bare skal selge en tv. Tv-bransjen har jo blitt verdensmester i å selge folk produkter som er dyrere enn det de trenger. Og folk er dumme nok til å tro at lykken er å få et apparat med en eller annen fin spesifikasjon trykket på flatskjermen sin.

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen og finne ut hvilke behov man faktisk har.

Jeg trenger ikke en ny tv fordi jeg må ha en HD-klart tv. Ettersom tv-sendinger i HD blir standard først nærmere 2015, så er ikke det godt nok for meg. Min bruk av tven er som de fleste til å se på tv og til å se på dvd, ikke noe HD-bruk med andre ord, ennå.

Hovedgrunnen til at jeg likevel kunne tenke meg ny tv er derfor som mange andre, at det hadde vært fint med en større og flatere tv.

Spørsmålet er da om jeg skal velge LCD eller plasma. Filmelskerne sier plasma er best, på sortnivå og fargegjengivelse. Det høres fornuftig ut. Jeg holder en knapp på plasma, men foran tv-ene i butikkene blir jeg likevel i tvil. Det er ikke alltid like lett å se på bildene hvor store kvalitetsforskjellene er, til tross for stor forskjell i pris.

Det enkleste er å ikke tenke på bildene som flimrer, men konsentrere seg om designen på flatskjermen. Det er noe håndfast å se etter, enten liker jeg ramma rundt skjermen eller så liker jeg det ikke. Så gjelder det å håpe at det med den designen jeg valgte fulgte en OK skjerm.

Kanskje er det det tv-selgerne burde sagt også, det viktigste når du kjøper en ny tv er ikke hvordan tv-bildene ser ut, men om du synes skjermen henger fint på veggen.

For dersom bildekvaliteten hadde vært viktigst for oss, så kunne vi jo nesten like godt klare oss med en bilderørs-tv noen år til.

For å kunne bytte min bilderørs-tv med en ny flatskjerm og det med god samvittighet, så trenger jeg din hjelp.

HAR DU NOEN RÅD OM HVA JEG BØR GJØRE?

Jeg har to valg. For å komme meg på jobb kan jeg ta bilen, eller jeg kan ta bussen. Men ingen av delene bringer meg på jobb i tide. For veien er den samme, og køen er den samme. Den er endeløs og tidkrevende.

Mens trafikken er i ferd med å kvele de største byene her i landet, blir rushtidsavgift et stadig hetere tema i valgkampen.

Ifølge Transportøkonomisk institutt kan biltrafikken komme til å øke med 30 prosent de nærmeste årene, det har vi verken plass til ? eller luft til å tåle.

Så hva gjør vi? Og hva gjør politikerene?

Foreløpig ingenting. For løsningen er så upopulær at verken folk flest eller politikere tør å akseptere den. Særlig ikke nå i valgkampen.

Selv om erfaringene fra både London, Stockholm og Singapore viser at rushtidsavgift virker, er skepsisen stor her til lands. Vi er rett og slett ikke villige til å betale for å slippe å sitte i kø. Og vi er heller ikke villig til å betale for en renere luft i sentrum.

Men vet vi da hva vi sier nei til?

Regjeringen har lovet norske kommuner støtte til å bedre kollektivtilbudet dersom de innfører rushtidsavgift.
I Manchester har politikerene satt større krav.
I sommer ba byen myndighetene om statsstøtte til å innføre rushtidsavgift fra 2012. Planen er å først ruste opp kollektivtilbudet kraftig, før de innfører betaling for å kjøre inn i Manchesters bykjerne.

Det er kanskje ikke så lett for folk flest å se gulrøttene i den norske rushtidsdebatten?

Men til syvende og sist handler ikke rushtidsavgift bare om hvor mye vi må betale for å kjøre inn i sentrum. Rushtidsavgift handler også om muligheten til å tjene tid. Slippe endeløse køer og slippe forurenset byluft. Hvor mye er det verdt?

Og hva er du villig til å ofre for å oppnå det?

Jeg er heldig. Jeg har funnet et tredje alternativ for å komme meg gjennom sentrum. Jeg kan parkere bilen i barnehagen, og ta trikken til byen.
Det tar kortere tid, går roligere for seg og koster meg 22 kroner. I en travel hverdag er det faktisk bedre enn å forsøke å ta med seg bilen gjennom sentrum. Men for mange er ikke kollektivtilbudet godt nok til at det er et reelt alternativ.

Marit

Parabolen er styggere, i hvert fall større enn antenna. Det kan vi vel være enige om. For noen er det kanskje ikke så farlig, men estetikken blir jo viktigere og viktigere også for trauste nordmenn, så vi skal ikke se bort i fra at noen kjører antenne for å slippe å henge opp 80-tallets symbol på at verden ble mindre opp på husveggen.

Parabol er dyrere. Vel, det kommer nok litt an på. Hvis du allerede har en parabol, og ergo også en digitalboks til den, så er det ikke sikkert du sparer all verden på å kjøpe ny tv-antenne og ny digitalboks. Har du ikke parabol fra før av, så blir det nok litt billigere å kjøpe Riks-TV sin pakke, men det kan jo endre seg etter hvert som krigen om digital-tv-kundene blir hardere. I følge Dine Penger kommer Riks-tv bedre ut på totalkostnaden

Hva med parabolselskapenes argumenter. Parabolen kan ta inn flere kanaler. Potensielt sett ja, det er riktig. Er du avhengig av all verdens kanaler, så er parabol tingen for deg. Men hvis du ser litt nærmere på pakkene er det ikke sikkert det stemmer like godt. Riks-TV kan tilby både Viasats TV3, Viasat 4 og SportN samt TV2 og TV Norges kanaler. Det er det verre å få til med Canal Digital og Viasat sine pakker i dag. Men der er det ikke teknologien som stopper parabolselskapene, men deres trang til å gjøre enkelte kanaler eksklusive.

Parabolen kan ta inn HD-TV. Her ligger et viktig argument for parabolselskapene, i hvert fall inntil det digitale bakkenettet er bedre bygd ut. For alle de hundre tusenvis av nordmenn som ønsker å ta i bruk sin nye HD-TV, så er faktisk mulighetene for det mye bedre over satellitt.

Forvirret? Ja og det er bra. For det betyr at det kan bli en reell konkurranse mellom parabolselskapene og Riks-TV der det er hver enkelts ønske om innhold og pris som er avgjørende for hva som er det beste valget. For min del vet jeg at den av de som først kan gi meg svensk TV får min støtte, i dag kan ingen av dem det, av en eller annen grunn?

For alle som ikke har kabel-tv må i løpet av det neste året ta stilling til hvilken side de skal ta i digital-tv-krigen. Digitalt bakkenett eller parabol?

Hva velger du?